Norges krimdronning

Kjære Unni. Aschehougs krimdronning. Norges krimdronning. Vår krimdronning av aller ypperste klasse. At du nå får Rivertonprisen for andre gang kan ikke overraske noen. Og aller minst oss i Aschehoug.

For ikke bare nå, men helt siden Cato Isaksen-debuten i 1996, har du tronet helt øverst. 1996 – Da kom Slangebæreren og Berit Kobro i VG skrev: «Aldri har jeg lest en kriminalroman med dypere menneskeskildring, fornemmet et skarpere forfatterøye, opplevd en klokere forståelse av menneskelige ytterpunkter. Med denne boken tar Unni Lindell steget opp i norsk litteraturs elitedivisjon!»

Og nå 23 år senere, jeg gjentar det – 23 år senere, er du fortsatt der oppe på toppen etter 13 krimromaner. Vi snakker altså om Slangebæreren (Jo, jeg tar meg tid til alle titlene), Drømmefangeren som du fikk Rivertonprisen for, Sørgekåpen, Nattsøsteren, Rødhette (Å, gud hjelpe meg, Unni – da hadde du virkelig blod på tann, da brukte du Rødhette og Ulven-motivet for alt det var verdt, drepte menn i fleng, og Trygve og jeg måtte rett og slett be deg om å dempe deg litt. Et drap, to tre – men ikke 14!).

Deretter Orkestergraven, Honningfellen (her dukket Marian Dahle opp første gang – til Cato Isaksens grådige irritasjon), så kom Mørkemannen, Sukkerdøden, Djevelkysset, Brudekisten, Jeg vet hvor du bor – og nå i fjor Dronen – som Rivertonjuryen har valgt ut som den aller beste norske krimromanen i fjor.

Solgt i millioner

Til sammen har du gitt ut et sted mellom 80 og 90 bøker i alle mulige og umulige sjangre. (Du kom til Aschehoug med en nydelig diktsamling i 1995, som du leverte under pseudonym) Bøkene dine er solgt i millionvis og oversatt til mange språk. Og lest av folk i absolutt alle aldre.
Kjære Unni – jeg har vært med deg i alle dine verdener i alle disse årene. Jeg vet naturligvis ikke akkurat, men jeg har en glassklar idé om hva det koster deg av krefter, bekymringer og hard arbeid å jobbe frem de presist gjennomtenkte krimplotene i de mørke menneskeuniversene vi skremt elsker å fordype oss i.

Og nå får du Rivertonprisen igjen – For DRONEN – bok nr to med Marian Dahle som hovedkarakter. Hun er Cato Isaksens drivende gode og forrykte kollega som er mer ute å kjøre psykisk enn hun kan la folk få vite. Men som ingen kan måle seg med. «En etterforsker i særklasse», som Ole Jacob Hoel i Adresseavisa kalte henne.

Og Mariann har det ikke godt – hun har det omtrent som du har det underveis i skrivearbeidet, er det lov å si det – jeg sier ikke at det handler om krim-virkelighetslitteratur, langt derifra, men du sier selv at du skriver på din egen angst – og det gjør du, Unni – så det dirrer i linjene, det er ingen som kan lage så ubehagelig levende karakterer som deg – så elegant og presist og med få linjer – der står de – rakt foran øynene på leseren og spaserer rett inn i hjertet og hodet på dem. Ikke en slapp linje. Ikke en forhastet skildring. Men presisjon. Det var det Berit Kobro mente da hun anmeldte Slangebæreren i 1996, og det gjelder i høyeste grad fortsatt.

Du er uovertruffen, Unni! Torbjørn Ekelund i Dagbladet har sagt det slik: «Hvis det finnes naturtalenter innen krimsjangeren, er Unni Lindell definitivt en av dem.»

Jeg kunne ikke vært mer enig! Gratulerer kjære Unni!