Foto: Oda Berby

Bli kjent med debutant Anette Hemming

Å debutere som forfatter er nervepirrende, fylt med glede og bekymring. Men uansett følelse som sitter i kroppen er det en stor dag å holde sin egen bok i hendene for første gang.

Vi har snakket med en av høstens debutanter, Anette Hemming, som har skrevet boka "Kartografen" som utgis i august.

Hvilke forventninger har du til å utgi bok?

Det er fortsatt uvirkelig at denne historien, som jeg har skapt i min helt egen fantasi, skal ut til et publikum. Det har vært en slags hemmelig hobby, som jeg har drevet med helt uforstyrret. Jeg prøver å ha minst mulig forventinger, og bare nyte og være tilstede i det som skjer.

Jeg håper selvsagt – og tror – at historien vil treffe andre, men jeg må innrømme at forventningene mine allerede ble overgått den dagen Marius i Aschehoug ringte og nærmest var i ekstase over det jeg hadde sendt inn. Tenk å få oppleve det! 

Nå vil jeg bare fortsette å skrive, og jeg håper at Kartografen kan åpne døren også for framtidige utgivelser.

Hvorfor ble det akkurat denne boka, tror du?

Jeg er glad i krim, og spesielt det som omhandler motiv, bakgrunn og ringvirkninger etter en alvorlig hendelse.

For meg begynte Kartografen som historien om Robert – en gutt som ikke har en naturlig og intuitiv forståelse for det sosiale mellom mennesker. I stedet prøver han å forstå dette på en teknisk måte, men det sosiale spillet for komplekst. Det endrer seg stadig og har ikke faste regler. 
Jeg ville dykke ned i hvordan denne utilstrekkeligheten former han, spesielt i møte med samfunnet rundt. Det er ingen hemmelighet at det kan være vanskelig å bli akseptert som annerledes. En naturlig reaksjon vil være å trekke seg tilbake.

Isolasjon i seg selv er et veldig interessant tema. Det innebærer gjerne en usunn fordypning i egne tanker og fantasier, noe som gir grobunn for umenneskeliggjøring – meg og «de andre» – og det kan være et farlig skille.

Hva inspirerer deg?

Først og fremst blir jeg inspirert av å skrive.

Det kan begynne ganske planløst. Det er gjerne en spennende tematikk, karakter eller en «scene» jeg har sett for meg. Noe som er typisk – eller utypisk og normbrytende - i verden vi lever i.

Jeg mener at det å skrive skjønnlitteratur krever samme evner som å være en skuespiller – man må kunne gå inn i karakterene og situasjonene, ikke som seg selv, men som karakterene. Om jeg får til det, går gjerne selve skrivingen som en lek. Historien utvikler seg og ledes av karakteren. Plutselig skjer det noe jeg aldri hadde forutsett da jeg satt meg ned. Det er morsomt og gjør at timene flyr av gårde!

Hvis boka skulle hatt et soundtrack – hvilken låt eller musikkstykke skulle det være?

Radiohead med «Creep». En del av handlingen i Kartografen er fra slutten av 90-tallet, hvor denne sangen også blir spilt. Den handler om å føle seg annerledes, som et «kryp» blant perfekte, og passer godt til bokens bakgrunnshistorie.

Hva leser du nå?

Jeg har gjerne flere bøker gående – både fysisk og på lydbok – som jeg bytter på etter humør og situasjon. Nå leser jeg Jan Kjærstads «En tid for å leve» på dagtid, hører på Abid Rajas «Min skyld» mens jeg lager middag eller ordner hjemme og leser Karin Fossum sin «Den som frykter ulven» på kveldene. Gjerne noe eldre og noe nyere.