Bli kjent med debutant Sindre Aven
Å debutere med bok er nervepirrende, spennende og fylt med glede. Det er noe du gjør bare én gang, og den første boka har alltid et eget sted i forfatterens hjerte.
Vi tok en prat med Sindre Aven som denne våren debuterer med boka "Arkeologene".
Hvilke forventninger har du til å utgi bok?
Jeg har rimelig nøkterne forventninger. Nå bor jeg også i oljebyen, og det heter seg at litterært interesserte i Stavanger kan telles på én hånd. Når det er sagt, ville det naturligvis vært kjekt om boka kan nå ut til et par lesere og bety noe for dem – gjerne også noen arkeologer.
Hvorfor ble det akkurat denne boka, tror du?
Hver dag i en lang stund kjørte jeg forbi et arkeologisk utgravningsfelt på vei til jobb. Jeg bor på Nord-Jæren, som er omgitt av vidstrakte jorder og åkrer. Rett over disse jordene ligger det ofte et lag med skodde om morgenen, det ser ut som det kommer røyk opp fra bakken. Og midt i denne skodda satt arkeologene og gravde med stor konsentrasjon.
Jeg syntes det var noe gåtefullt over arbeidet deres, over tidsundersøkelsene deres: hvorfor leter de etter gamle utgaver av seg selv? Boka er forsøk på å besvare denne gåten.
Hva inspirerer deg?
Å bli inspirert. Det er veldig lett. Samtidig er det veldig vanskelig, for jeg har tre små barn som kravler rundt meg hvor jeg enn er, og som gjør fordypning så å si umulig. Jeg har rett nok rikelig med anledning til å bøye meg over bøker og blomster og barn og begeistres over deres smil og spørsmål, men det blir alltid til at jeg leser baksida på Tolstojs Krig og fred fremfor å lese selve boka.
Samtidig har jeg lært meg en del knep. I stedet for å begynne på ei tjukk bok, trekker jeg i ledige stunder ut ei tilfeldig bok fra reolen og slår opp en tilfeldig side. Jeg leser denne sida, og så setter jeg boka tilbake, tar en ny, legger meg på gulvet sammen med barna, leser et par sider, legger den bort.
Det er ytterst viktig med denne lesemetoden at en ikke har et nedstøvet bibliotek fylt med foreldede verk. Bøker er ikke rustne hermetikkbokser. De er levende grønnsaker i et kjøleskap. Hvis jeg for eksempel tar ut en bok som ligger øverst, er det et rødt eple hjernen knasker på, tar jeg en som ligger nederst, er det en brokkoli. Og siden biblioteket mitt er et slikt kjøleskap fylt med friske grønnsaker, er det også ytterst viktig å kvitte seg med bøker, slik at de ikke blir liggende å råtne. Jeg er helt nådeløs på dette punktet.
Jeg blir også inspirert når jeg løper langs havet. Spesielt når lyset skifter farge på kvelden og vinden fra sjøen er mild og frisk og salt, og ingen snakker til en. Man skal bare trekke inn havlufta med neseborene og forsvinne i landskapet, lytte og se. Alltid når jeg prøver å tenke over disse løpeturene, som jeg utelukkende gjør om kvelden, uansett vær, så er nok det mest forbausende med dem, at jeg ikke tror jeg tenker på noen ting som helst når jeg løper.
Hvis boka skulle hatt et soundtrack – hvilken låt eller musikkstykke skulle det være?
Det må være noe stille og landskapsaktig, for eksempel Machinefabriek’s Instuif.
Hvilken bok leste du sist?
Jeg har alltid et skjevt Pisa-tårn med bøker stående på et lite bord i stua, som kontinuerlig byttes ut og som jeg leser noen sider fra nå og da. Akkurat nå er boktitlene – fra øverst til nederst:
Stig Larsson Helhjertet på en annen måte
Gertrude Stein Alice B. Toklas’ Sjølvbiografi
Lotta Lotass Den vita jorden
Lena Anderson Tulla og bollane
Astrid Lindgren Emil og suppebollen
Jean de Brunhoff Babar den lille elefanten
Lars Jakobsen Bokfört
Peter Laugesen Brev til en maler
Thure Erik Lund Identitet
Arne Østring Bratt som en stuevegg, glatt som ei glassrute
Music & Literature No. 8
Witold Gombrowicz Dagboken 1953-1958
Og på nattbordet på soverommet ligger En dramatikers dagbok 2013-2015 av Lars Norén og Fernando Pessoas Uroens bok. Hvis jeg ikke er trøtt når jeg legger hodet på puta, leser jeg et par sider fra en av disse. Jeg kan kun lese dagbøker før jeg skal sove.
