Klassisk krim 

Hunden fra Baskerville. Mordet på Orientekspressen. Sort messe. Er du glad i klassisk krim? Her er et knippe titler du ikke kommer utenom. Og få også med deg Tom Egelands tekst om De dødes tjern. Krimklassikeren over alle krimklassikere. 
 

Mørkets mester 

De dødes tjern … I seg selv klinger tittelen som et gisp av uhygge – ja, som et redselens skrik fra Østerdalens blådype skoger.

Mange har lest boken (fra 1942), enda flere har sett filmen (fra 1958) – og alle ser vi vel for oss scenen der Henny Moan (i rollen som Liljan Werner) – iført en gjennomsiktig, hvit nattkjole – så å si svever lukt mot dødens bunnløse tjern før hun stuper uti.

André Bjerkes De dødes tjern er for lenge siden blitt en norsk krimklassiker. Selv husker jeg hvordan jeg leste den med frydefulle gys tidlig på syttitallet.

André Bjerke (1918–1985) var en blottende ung (og bråmoden) 22-åring da han i 1940 debuterte med diktsamlingen Syngende jord. Som forfatter og samfunnsdebattant var Bjerke et litterært renessansemenneske – forfatter, gjendikter, essayist, poet, polemiker og innbitt riksmålsmann. Han turnerte Shakespeare og Goethe med samme naturlige eleganse som han skrev lekne og muntre vers for barn. Han lot seg fordype i sjakkens mysterier, i psykologiens irrganger, i parapsykologi og spiritualismens dulgte gåter. Han skrev hørespill og komedier side om side med dypt seriøse essays og gjendiktninger av Molière. Han skrev om alvorlige temaer – samtidig som han dyrket humoren.

I vår tid er kriminalromanen en levende del av norsk litteratur. Men på førtitallet, da Bjerke revitaliserte kriminalromanen, var den slett ikke det.

Bernhard Borge dyrket den klassiske mordgåten – inspirert av forgjengere som Agatha Christie, John Dickson Carr og Edgar Allan Poe – fremfor hardkokt action. Men i motsetning til sine forbilder, tok Bernhard Borge i bruk psykoanalysen som oppklaringens verktøy. Mens fortidens krimmestere festet seg ved fingeravtrykk, klokkeslett, (løgnaktige) alibier og andre håndfaste beviser, trengte Borge inn i psyken. Borges detektiv Kai Bugge er ingen politimann eller privatetterforsker, men psykoanalytiker. Og jeg-fortelleren Bernhard Borge selv – ja, han er selvsagt en berømt krimforfatter. Sammen utforsker Borge og Bugge menneskesinnet og underbevisstheten – for ikke å snakke om drømmenes rike – i jakten på løsningen. Norsk krimlitteraturs nestor, Nils Nordberg, kaller dem «en slags sjelelivets Sherlock Holmes».

Samtidig var Bjerke pinlig klar over at kriminallitteraturen er en morbid lek, ja, et spill. Variasjoner over et tema.

I rollene hentet han inn en flokk med intellektuelle og urbane venner – utvilsomt inspirert av egen vennekrets. Nils Nordberg oppsummerer treffende i sin bok Mørkets gjerninger (2016):

Handlingen settes i gang ved at de forlater sivilisasjonen, det vil si Majorstuen med nærmeste omegn og begir seg inn i mørkets hjerte, det vil si den norske landsbygda med sine fåmælte, innesluttede innbyggere, knuget under pietistisk kristendom og gammel overtro, og sine dype, tunge granskoger og bunnløse myrer, – og blir konfrontert med både indre og ytre demoner.

Ja, velkommen til De dødes tjern.

Den suksessfulle kriminalforfatteren Bernhard Borge – som selvsagt fører ordet i boken – har invitert en gruppe venner hjem til seg og kona Sonja. I middagsselskapet møter vi et menasjeri av arketyper: psykoanalytikeren Kai Bugge, litteraturkritikeren og redaktøren Gabriel Mørk, juristen Harald Gran, Grans forlovede Liljan Werner og hennes bror Bjørn.

I selskapet gjenfortelles en grufull historie fra Østerdalens dype skoger: Ved Daumannshytta ved Blåtjernet går den tidligere eieren Tore Gruvik igjen – hundre år etter at han i sjalusi drepte sin søster og hennes elsker og druknet seg i tjernet.

Nå har Bjørn Werner overtatt hytta, men da vennegjengen reiser opp for å besøke ham, er han forsvunnet. Trolig har han druknet. Klærne hans og Werners drepte hund ligger nemlig ved det bunnløse Blåtjernet – de dødes tjern.

Vennegjengen tør nesten ikke stille spørsmålet: Går Tore Gruvik igjen? De rasjonelle vennene tror selvsagt ikke på gamle spøkelseshistorier. Likevel … Kan det gamle, mystiske sagnet ha noe for seg? Det heter seg at alle som bor i den dødes hytte vil føle en indre dragning mot tjernet – og det er en dragning de alle føler.

Men hvorfor?

Har det forheksede tjernet en magisk kraft? Eller er de alle ofre for psykologiens renkespill? Som en litterær elegantier – ikke ulik John Dickson Carr i mesterverket Sort messe – leker Bjerke seg med leserens forvirring: Skjer det virkelig noe overnaturlig? Eller har alle de mystiske hendelsene helt logiske forklaringer?

Uten å ville røpe for mye for deg som har den grufulle gleden av å lese denne romanen for første gang, er det vel ingen hemmelighet at freudianske teorier alltid fascinerte Bjerke. Og merk deg at knapt et navn – Mørk, Gran, Liljan, Bjørn, Gruvik – er tilfeldig valgt.

Da filmen basert på romanen ble satt opp i 1958, ble den en umiddelbar suksess. Boken ble filmatisert med Kåre Bergstrøm som manusforfatter og regissør og fikk strålende kritikker. «Norsk topp-thriller», skrev VGs anmelder. Ja, førti år senere ble den kåret til den fjerde beste norske filmen gjennom tidene (bak «Flåklypa Grand Prix», «Budbringeren» og «Ni liv»).

I hovedrollene møtte vi en eplekjekk Henki Kolstad (som Bernhard Borge), en mystisk Henny Moan (som Liljan), Per Lillo-Stenberg (som Bjørn Werner, Liljans bror) og videre Bjørg Engh (Borges kone Sonja), Erling Lindahl (som Kai Bugge), Georg Richter (som Harald Gran), Leif Sommerstad (som «gjenferdet») og ikke minst André Bjerke, som pussig nok ikke spilte «seg selv», men som likefullt lot til å stortrives i sin rolle som mystikeren Mørk.

Hvor befinner så filmens uhyggelige tjern seg? Faktisk finnes de tre steder: Opptakene ble gjort ved Skomakertjern (ved Tryvann i Nordmarka i Oslo), ved Steinstjernet (ved Kolsås i Bærum) og ved Tjernsrudtjernet i Bærum (der det ble tatt noen nærbilder).

Fun-fact: Skuespiller Henny Moan traff André Bjerke under innspillingen av filmen og giftet seg med ham i 1959. Sammen fikk de datteren Vilde.

Som én av Norges få krimforfattere på den tiden var André Bjerke selvsagt sentral da det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben ble stiftet i 1972. I Mørkets gjerninger skriver Nils Nordberg om Bjerke:

I de gode, gamle dager, da Rivertonklubben var ny – det vil si på 1970-tallet – pleide den å møtes hjemme hos Gerd Nyquist, og det endte alltid rundt kjøkkenbordet, hvor medlemmene lot ertesuppen stivne i tallerkenene, mens de fascinert og andektig lyttet til André Bjerke. Han var en fabelaktig taler; hver formfullendt setning kunne ha gått rett ned på papiret og blitt spennende og festlig lesning.

André Bjerke var en konservativ mann. Så da det kom på tale å invitere med kommunisten Jon Michelet i Rivertonklubben, satte godeste Bjerke foten ned. Det skulle gå flere år før Michelet – som nettopp hadde vunnet Rivertonprisen for Hvit som snø – ble innvilget medlemskap.

På syttitallet hadde Rivertonklubben en håndfull medlemmer. I dag teller den rundt 150. Som en ordets mester hadde André Bjerke en stor del av æren for framveksten av en rik norsk kriminallitteratur. Les bare disse linjene:

Jeg stirret på ham, hypnotisert, kanskje i flere minutter. Det sved som ild i øynene mine, tinningene hamret; følelsen av frost forplantet seg helt ut i neglrøttene. Jeg visste med intuitiv sikkerhet at dette vesenet jeg stod overfor, ikke var noe levende menneske. Det var en død mann, en gjenganger … Ansiktet kunne jeg ikke oppfatte tydelig, men øynene kjente jeg hele tiden rettet mot meg. De lyste med en iskald flamme, en ulmende hatefull glød; de uttrykte en viljekraft jeg aldri hadde følt make til; det var et blikk som ikke var av denne verden.

Grøss og gru! Men – så var det kanskje ikke slik likevel? Hvem vet. I André Bjerkes bøker går det gåtefulle og rasjonelle hånd i hånd, og ingen er riktig sikker på hva som er fakta og hva som er fri fantasi.

Ei heller i De dødes tjern. Du som nå går i gang med denne romanen for aller første gang, kan glede deg! Ja, og go’grue deg litt, også.