Les første kapittel av Kniv

Jo Nesbøs Kniv er i butikk, og her får du en smakebit på den tolvte boka om Harry Hole.

Kapittel 1 av Kniv

En fillete kjole vaiet fra en grein på et råttent furutre. Det fikk den gamle mannen til å tenke på en sang fra ungdommen, om en kjole på en tørkesnor. Men denne kjolen vaiet ikke i sønnavinden som i sangen, men i den iskalde strømmen av smeltevann i en elv. Det var helt stille her nede på bunnen av elva, og selv om klokka var fem på ettermiddagen, det var mars og det ifølge værmeldingen var skyfri himmel der oppe over vannflaten, var det ikke mye igjen av sollyset etter at det hadde blitt filtrert gjennom et lag med is og fire meter vann. Derfor lå furua og kjolen i et underlig, grønnaktig halvmørke. Det var en sommerkjole, hadde han slått fast, blå med hvite prikker. Kanskje hadde kjolen en gang hatt en farge, han visste ikke, det kom vel an på hvor lenge kjolen hadde vært fanget der på greinen. Og nå vaiet sommerkjolen i strømmen som aldri stoppet, som vasket den, strøk den når elva hadde lav vannføring, rev og dro i den når elva gikk stri, men like fullt slet den i stykker bit for bit. Sånn sett var den fillete kjolen som ham selv, tenkte den gamle. En gang hadde den kjolen vært noe for noen, for en pike eller en kvinne, for en annen manns blikk eller et barns armer. Men nå var den, som ham, tapt, mistet, uten noen funksjon, fanget, stoppet, stum. Det var bare et spørsmål om tid når strømmen og tiden hadde revet bort den siste fliken av det som en gang var.

«Hva er det du ser på?» hørte han en stemme si bak stolen han satt i. Han trosset muskelsmertene, vred på hodet og så opp. Og slo fast at det var en ny kunde. Den gamle glemte mer enn før, men aldri et ansikt som hadde vært innom Simensen Jakt & Fiske. Denne kunden skulle ikke ha våpen eller ammo. Med litt trening kunne man se det på blikkene deres, hvem som var drøvtyggere, som tilhørte den delen av menneskeheten hvor drapsinstinktet var gått tapt, som ikke delte hemmeligheten til den andre delen: at det er ingenting som får en mann til å føle seg mer intenst levende enn å sette en kule i et stort, varmt pattedyr. Den gamle tippet at kunden var ute etter en av slukene eller fiskestengene som hang på reolene over og under den store TV-skjermen på veggen rett foran dem, eventuelt et av viltkameraene i den andre enden av butikken.

Den gamle lyttet halvt til samtalen, men noe annet hadde fanget oppmerksomheten hans. Noe som skjedde på TV-skjermen. Han kunne ikke se hva det var, men det grønne mørket hadde fått et lysere skjær.

«Han ser på Haglebuelva.» Det var Alf som svarte. Svigersønnen hadde kommet bort til dem. Han sto og vippet på hælene med hendene i de store lommene på den lange skytevesten av skinn som han bestandig gikk med på jobb. «Vi satte opp et undervannskamera der i fjor sammen med kameraprodusenten. Så nå har vi fireogtjue timers livesending fra rett over laksetrappa forbi Norafossen og kan følge med akkurat når fisken begynner å vandre opp i elva.»

«Som er?»

«Noen slengere i april og mai, men storinnrykket starter ikke før i juni. Ørreten skal gyte før laksen.»

Kunden smilte til den gamle. «Du er litt tidlig ute, er du ikke? Eller har du sett noe fisk?»

Den gamle åpnet munnen. Han tenkte ordene, han hadde ikke glemt dem. Men det kom ingenting. Han lukket munnen igjen.

«Afasi,» sa Alf.

«Hva?»

«Slag, han snakker ikke. Ute etter fiskeutstyr?»

«Viltkamera,» sa kunden.

«Så du er jeger?»

«Jeger? Nei, takke meg til. Jeg fant noe ekskrementer rett utenfor hytta mi oppe i Sørkedalen, og det så ikke ut som noe jeg hadde sett før, så jeg tok bilde av det og la det ut på Facebook
og spurte hva det var. Fikk svar fra fjellfolk med én gang. Bjørn.

Bjørn! I skauen tjue minutters kjøring og en halv times gange fra her vi er nå, i sentrum av Norges hovedstad.»

«Det er jo fantastisk.»

«Spørs hva du mener med fantastisk. Jeg har som sagt hytte der. Jeg tar med familien dit. Jeg vil at noen skal skyte dyret.»

«Jeg er jeger, så jeg skjønner akkurat hva du mener, men du veit at selv i Norge, hvor du ikke skal mange år tilbake før det var mye bjørn, så er det knapt registrert bjørneangrep med dødelig
utfall de siste par hundre åra.»

Elleve, tenkte den gamle. Elleve mennesker siden 1800. Den siste i 1906. Han hadde kanskje mistet taleevne og motorikk, men ikke hukommelse. Og han var klar i tanken. Stort sett, da. Det var enkelte ganger han ble litt forvirret, og av og til kunne han se svigersønnen Alf og datteren Mette veksle blikk, og da skjønte han at han hadde surret. Den første tiden etter at de hadde overtatt butikken han hadde startet og drevet i femti år, hadde han gjort nytte for seg.Men nå, etter det siste slaget, satt han bare der. Ikke at det var så ille. Nei, etter at Olivia døde, satte han i grunnen ikke så store krav til det som var igjen av livet. Det var nok å få være i nærheten av familien, få en varm middag hver dag, få sitte i denne stolen i butikken og se på en TV-skjerm, på et evigvarende program uten lyd og hvor ting foregikk i hans tempo, hvor det mest dramatiske som skulle skje, var at den første gyteklare fisken på et tidspunkt skulle forsere
laksetrappa.

«På den annen side betyr ikke det at det ikke kan skje igjen.» Den gamle hørte stemmen til Alf som hadde tatt med kunden bort til hylla med viltkameraer. «Om det dyret aldri så mye ser
ut som en teddybjørn, så vil alle kjøttetere drepe. Så det er klart du bør anskaffe deg et kamera, så får du på det rene om dyret har slått seg ned i nærheten av hytta di eller bare streifet forbi.
Brunbjørnen kommer forresten ut av hiet omtrent nå, og de er sultne. Så sett opp et kamera der du fant ekskrementene, eller ved hytta.»

«Så kameraet er inni den fuglekassa der?»

«Fuglekassa, som du kaller det, beskytter mot vær og vind og nærgående dyr. Dette her er et enkelt, rimelig kamera. Det fungerer sånn at det har en Fresnel-linse som registrerer den infrarøde strålingen som varmen fra dyr, mennesker og alle andre ting avgir. Når den avviker fra omgivelsene, settes filmingen automatisk i gang.»

Den gamle lyttet halvt til samtalen, men noe annet hadde fanget oppmerksomheten hans. Noe som skjedde på TV-skjermen. Han kunne ikke se hva det var, men det grønne mørket hadde fått et lysere skjær.

«Filmen lagres på en minnebrikke som sitter i kameraet – du kan spille den av på PC-en din etterpå.»

«Det er fantastisk.»

«Ja, men du må fysisk dra dit og sjekke kameraet for å se om det har kommet bilder. Om du går for denne litt dyrere modellen, vil du motta tekstmelding på telefonen din hver gang det har tatt bilder. Alternativt har du toppmodellen her som også har minnebrikke, men som i tillegg sender opptaket rett til telefone eller mailadressen din. Da kan du sitte i stua og behøver bare å dra ut til kameraet for å bytte batteri i ny og ne.»

«Hva om bjørnen kommer om natta?»

«Kameraene har Black LED-light eller White. Usynlig lys som betyr at dyret ikke blir skremt vekk.»

Lys. Den gamle så det nå. Det var en lyskjegle som kom oppstrøms fra høyre. Den boret seg gjennom det grønne vannet, traff kjolen, og i et grøssende øyeblikk fikk det ham til å tenke
på en pike som endelig var vekket til live igjen og danset av glede.

«Det er jo rene science fiction!»

Den gamle mannen åpnet munnen da han så et romskip komme inn i bildet.Det var opplyst på innsiden og svevde halvannen meter over elvebunnen. Der støtte det mot en stor stein i strømmen, og som i sakte kino dreide det rundt mens lyset fra frontlyktene sveipet over elvebunnen og et øyeblikk blendet den gamle da det traff kameralinsen. Så ble det svevende fartøyet fanget av de tjukke greinene på furutreet og stoppet helt opp. Den gamle kjente hjertet banke i brystet. Det var en bil.

Kjøp boka her

Kupélyset var på, og han kunne se at innsiden var fylt med vann nesten helt til taket. Og det var noen i kupéen. En person som halvt satt, halvt stod i førersetet mens han desperat presset hodet mot innsiden av taket, åpenbart for å få luft. En av de råtne greinene som holdt bilen, brakk og drev vekk med strømmen.

«Du får ikke så skarpe og tydelige bilder som i dagslys, og de er i svart-hvitt. Men hvis det ikke er dugg på linsa eller noe annet i veien, får du nok sett bjørnen din, ja.»

Den gamle trampet i gulvet i et forsøk på å påkalle Alfs oppmerksomhet. Personen i bilen så ut som han trakk pusten dypt og dukket under. Det korte, strittende håret bølget, og kinnene hans stod ut. Han slo begge hendene mot sidevinduet som vendte mot kameraet, men vannet på innsiden gjorde slagene kraftløse. Den gamle hadde satt hendene mot armlenene og prøvde å løfte seg opp fra stolen, men musklene ville ikke gjøre det han ba dem om. Han registrerte at mannens ene hånd hadde en gråfarget langfinger. Mannen sluttet å slå og stanget pannen mot glasset. Det virket som han ga opp. Enda en grein brakk, og strømmen halte og dro for å få bilen løs, men furua ville ikke gi slipp ennå. Det gamle stirret på det herjede ansiktet som presset mot innsiden av bilruta. Bulende, blå øyne. Et arr som tegnet en leverfarget bue fra munnviken opp mot det ene øret. Den gamle hadde kommet seg opp av stolen og gikk
to vaklende skritt mot hylla med viltkameraer.

«Unnskyld,» sa Alf lavt til kunden. «Hva er det, far?»

Den gamle gestikulerte mot TV-en bak seg.

«Virkelig?» sa Alf vantro og gikk med raske skritt forbi den gamle og bort til TV-en. «Fisk?»

Den gamle ristet på hodet og snudde seg mot skjermen igjen. Bilen. Den var borte. Og alt var som før. Elvebunnen, den døde furua, kjolen, det grønne lyset gjennom isen. Som om ingenting
hadde skjedd. Den gamle trampet i gulvet igjen og pekte mot skjermen.

«Rolig nå, far,» sa Alf og ga ham et vennlig klapp på skulderen. «Det er tidlig å gyte, vet du.» Han gikk tilbake til kunden og viltkameraene.

Den gamle så på de to mennene som sto med ryggen mot ham, og kjente fortvilelsen og raseriet skylle inn over seg. Hvordan skulle han få forklart hva han akkurat hadde sett? Legen
hadde sagt at når slag skader både fremre og bakre del av venstre hjernehalvdel, var det ikke bare taleevnen som ble rammet, men ofte den generelle evnen til å kommunisere, også med skriving eller gestikulering. Han stavret seg bort til stolen og satte seg igjen. Så på elva som rant og rant. Uforstyrrelig. Uanfektet. Uforanderlig. Og etter et par minutter kjente han at hjertet slo
roligere igjen. Hvem vet, kanskje hadde det ikke skjedd likevel. Kanskje hadde det bare vært et glimt av neste steg mot alderdommens totale mørke. Eller, i dette tilfellet, dens fargerike hallusinasjonsverden. Han så på kjolen. Et øyeblikk, da han hadde trodd at den ble lyst opp av billykter, hadde det vært som om han så Olivia danse i den. Og bak bilruta, inne i den opplyste
kupéen, hadde han fått øye på et ansikt han hadde sett før. Som han husket. Og de eneste ansiktene han fortsatt husket, var de han så her inne, i butikken. Og denne mannen hadde han sett her to ganger. De blå øynene, det leverfargede arret. Begge gangene hadde han kjøpt et viltkamera. Politiet hadde vært innom og spurt etter ham ganske nylig. Den gamle hadde kunnet fortalt dem at han var en høy mann. Og at han hadde hatt det blikket. Blikket som betydde at han kjente hemmeligheten. Som betydde at han ikke var en drøvtygger.

Jo Nesbø

Jo Nesbø

Jo Nesbø (født 1960) er en av verdens fremste krimforfattere. Bøkene hans er solgt i over 55 millioner eksemplarer, og er oversatt til mer enn 50 språk. Siden debuten med Flaggermusmannen i 1997 har Jo Nesbø høstet begeistring hos lesere og anmeldere verden over med romanene om etterforskeren Harry Hole. Med utgivelsen av Blodmåne i 2022 teller serien foreløpig 13 bøker. Forfatteren har mottatt en rekke priser, deriblant Riverton-prisen, Glassnøkkelen og Bokhandlerprisen, og vært nominert til den prestisjetunge Edgar-prisen og den britiske CWA Dagger-prisen. Nesbø har også hatt stor norsk og internasjonal suksess med de frittstående romanene Hodejegerne (2008), Sønnen (2014), Blod på snø og Mere blod (2015), familiedramaet Kongeriket (2020) og med de fem barnebøkene om Doktor Proktor.
Les mer

Rivertonprisen 2018 til Unni Lindell

Dronen av Unni Lindell ble kåret til beste krim i 2018.

Psykologisk thriller tar verden med storm!

Terapeuten av Helene Flood er solgt til 23 land flere måneder før boken utkommer på norsk

Med #MeToo som bakteppe

Kajsa Coren-bøkene har tatt for eldreomsorg, tyskerjentene og overgrep. I Aldri tilgi er det #Metoo som danner bakteppet.