Foto: Astrid Waller

Yousef Hadaoui. Pappa elsker Fleksnes

Skrevet av: Yousef Hadaoui

Hva ville pappa sagt?

Om få minutter skal jeg entre scenen, jeg er nervøs, børster febrilsk noe usynlig støv bort fra dressjakken. De neste seks timene skal jeg underholde og introdusere konserndirektører, redaktører og andre med så lange titler at det når som helst kan krølle seg på tunga for en berber fra Bøler.

Backstage hilser jeg på en tidligere statsminister fra Belgia, rikingen Stein Erik Hagen fra Holmenkollåsen, wonderboy Ronan Farrow fra New York og vår egen Erna Solberg fra Bergen. Generalsekretæren i NATO, Jens Stoltenberg, gir meg en high five.

Jeg skal be salen reise seg for å ta imot kronprins Haakon fra Skaugum. Da planlegger jeg å forlate mitt godkjente manus for å fortelle om min venn fra Tyrkia, han som en gang møtte på kronprinsen i en klesbutikk og spurte:

–    Har ikke jeg sett deg før?

–    Jo, det kan nok hende, svarte kronprinsen.

–    Hva var det du het igjen?

–    Haakon.

–    Ikke kødd, da! Jeg heter Hakan, er du også fra Tyrkia, eller?

–    Nei, ikke akkurat, svarte kronprinsen.

De to hilste, kompisen min fortsatte å spørre:

–    Har jeg sett deg på tv?

–    Det er godt mulig.

–    Det var det jeg visste!

Min venn Hakan pekte på kronprinsen og ropte ut i full begeistring:

– Det er jo deg fra Big Brother!

En vennlig livvakt oppklarte misforståelsen, og kronprinsen tok et høflig farvel.

«En unik historie om en grensesprengende mann, til tider en klin gæren mann. Hjemme både på Bøler og i Nador»

Zeshan Shakar, forfatter av Tante Ulrikkes vei

Jeg gleder meg til å fortelle historien til kronprinsen. Det er onsdag 9. januar 2019, jeg har fått det ærefulle oppdraget å lede Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) sin årlige konferanse. Den mørke dressjakken min er fortsatt stiv i pressen, den er bare brukt på en gang tidligere, på 17. mai året før.

For anledningen har jeg et lommetørkle i brystlomma, det kan brukes som et hvitt flagg om jeg trenger å be om nåde. På forhånd har det ikke manglet på formaninger om hva jeg kan si, eller, mest om hva jeg ikke kan si. Som for eksempel spøken om at det finnes innvandrere som tror at NHO står for Norsk Homse Orgie. Jeg kan forstå arrangøren, for jeg har nok aldri skjønt hvor grensa går. Men jeg er likevel sikker på at vi her i landet er altfor feige når det kommer til å lage humor om fordommer, religion, politikk og seksualitet. Det er ikke farlig å gjøre narr av verken nordmenn, innvandrere, jøder eller muslimer, ja, til og med norske feminister og programledere i debattprogram bør kunne tulles med. Ekstremister til både høyre og venstre er likere enn vi tror, jeg har fått dem til å le av de samme vitsene.

Som liten var tanken på at jeg skulle stå på en scene, utenkelig. En gang var jeg den stilleste gutten i klassen, han sjenerte som stamma. Senere fikk jeg stryk i orden på videregående, og en oppgitt lærer var sikker på hvor veien min skulle gå:

– Yousef, du trenger bare å lære deg to telefonnummer her i livet: Til arbeidskontoret og sosialkontoret.

Jeg har aldri ringt noen av dem. Å arbeide hardt lærte jeg av min far, en gjetergutt fra Rif-fjellene i Marokko som kom til Norge i 1973. Han begynte på bunnen i næringskjeden med å skrubbe kjeler, før han flere år senere var med på å starte en pizzakjede.

Jeg ble født i Marokko i 1981, men flyttet til Bøler da jeg var ti måneder gammel. Jeg vokste opp med tre søstre, nå har jeg to igjen.

Pappa skulle sett meg nå, hans eneste sønn foran hele den norske makteliten. Dette skulle han visst, dagen jeg stolt kom hjem til blokkleiligheten på Bøler og viste frem min første arbeidskontrakt med NRK, for talkshowet «Storbynatt» med Harald Eia og Bård Tufte Johansen i 2010.

–    Skal du jobbe som klovn? spurte fatter’n.

Jeg rakk ikke å svare før han durte på.

–    Har jeg reist helt fra Marokko til Norge for å at du skal ende opp med å jobbe som klovn?

–    Nei, ikke klovn. Jeg skal jobbe som komiker, sa jeg.

–    Klovner som deg passer best på sirkus, det finnes bare én god komiker.

Jeg visste hvem han mente, men måtte likevel spørre.

–    Hvem da?

Pappa så strengt på meg.

–    Marve Fleksnes. Og det vet du.

Jeg blir aldri like stor som Rolv Wesenlund og hans Marve Fleksnes. Men dette er mitt forsøk på å forklare pappa, og andre, hva jeg driver med, hva som er målet mitt.
Jeg vil være mer enn en klovn.
 

Fra forordet i Yousef Hadaouis bok Pappa elsker Fleksnes