Erlend Elias – Fra Tysfjord til Tigerstaden

Erlend Elias Bragstad har kapret mange hjerter med sin smittende latter og smil i realityserier som Farmen Kjendis, og er mest kjent som glamorøs stylist og kjendis. Han ble kåret til landets mest innflytelsesrike homofile i 2015, og har vært en frontfigur i det samiske miljøet der han har kjempet mot fordommer både utenfra og innad. Engasjementet skyldes en sammensatt og krevende oppvekst.

I ung alder opplevde han å bli seksuelt misbrukt som førte til at han fikk psykiske problemer. Overgrepet forårsaket flere turbulente perioder gjennom livet, men i stedet for å la seg knekke har Erlend Elias vendt det negative til det positive, og viser at det finnes håp. Her forteller han åpent om livets utfordringer, både om de store og de små, i håp om å hjelpe andre som også sliter.

Den 28. august 2018 stod jeg foran graven til min far. Det var den tyngste dagen i mitt liv. Roser og liljer dekket jorden over pappas kiste. Flere blomsterhilsener med kondolanser lå rundt. Jeg gråt og gråt. Min kjære pappa. Han var min klippe i livet, men den 21. august 2018 gikk han bort.

Jeg ville så gjerne at han skulle ha lest denne boka, og at vi sammen skulle ha snakket om alle de gode minnene jeg har fra oppveksten. Om alt det vanskelige. Men slik ble det ikke. Jeg hadde så vidt kommet i gang med arbeidet med denne boka da pappa ble lagt inn på sykehuset i Bodø.

Han var så begeistret da jeg fortalte at jeg var blitt oppfordret til å skrive om livet mitt, og gledet seg til å bidra med historier fra min barndom og oppvekst. Pappa husket mange flere detaljer enn vi andre i familien. Jeg hadde så inderlig håpet at han skulle overvinne kreftsykdommen, og få noen ekstra år. Slik ble det ikke. Den allsidige kunnskapen hans er noe av det jeg vil komme til å savne aller mest. Hele livet har jeg lent meg på ham og hans klokskap. Det er så mye jeg ikke har brydd meg om å lære, for jeg kunne jo bare ringe ham, enten jeg skulle lage fårikål eller sitere en kjent filosof som jeg ikke husket navnet på. Pappa hadde alltid svar og gode forklaringer.

Han var et levende leksikon. Jeg trengte ikke google. Jeg så på mamma, Ann Irene, der jeg stod ved graven. Hun har alltid vært der for meg. Alltid. Sammen med pappa. Nå er det henne jeg må lene meg på. Jeg er sikker på at det går bra. Jeg har vært heldig som har hatt både en omsorgsfull mor og en omsorgsfull far.

Selv har jeg slitt med panikkangst i mange år. Da pappa lå på sykehuset før han døde, fikk også han panikk på grunn av pustebesvær. Sykepleieren forsøkte å roe ham ned og forklare at det ikke var noe å engste seg for. «Du må bare slappe av og puste med magen», formante hun. «Det finnes ingen logikk i panikk, og det må dere forstå som jobber med folk som ikke får puste», svarte pappa med svak stemme fra sykehussengen. En stund senere kom den samme pleieren tilbake til oss og takket for kommentaren. «Den lærte meg mye», sa hun alvorlig. «Det er jo helt sant at det ikke er noen logikk i panikk. Jeg skal huske på det når jeg møter nye pasienter i en slik situasjon.»

Min søster og jeg har snakket en del om at vi kanskje ville ha vært andre personer enn i dag dersom vi i barndommen ikke hadde flyttet tilbake til Storjord hvor pappa bodde. Pappa hadde strenge rutiner for familielivet. Der ble middagene servert til faste tider. Det var forventet at vi samlet oss rundt bordet og snakket om det vi hadde opplevd i løpet av dagen. Pappa opererte med et strengt regime for når vi skulle komme hjem og når det var leggetid. Helt fra barndommen har han vært en klippe i mitt kronglete og ustabile liv.

Da jeg kom ut av skapet som homofil, skjønte jeg at min oppfatning av ham som litt streng og konvensjonell ikke stemte. Han var den av mine foreldre som tok betroelsen med størst fatning. «Jeg elsker deg fordi du er min sønn. Hvem du vil leve livet sammen med, er ikke min sak.»

Pappa tok alltid godt imot meg og mine kjærester. Mamma kunne derimot mase litt om «søte jenter» på stranda når vi var sammen på ferie i Syden. Mamma har alltid akseptert min legning. Hun har bare vært bekymret for hvordan mitt liv ville bli som homofil. Men nå har hun slått seg til ro.

Pappa snakket aldri om at jeg hadde vært på TV og var blitt en slags «kjendis». Han hadde nok sett programmene, men han ville ikke at jeg skulle vite det. Reality-TV var ikke hans greie. Samtidig var han veldig stolt av meg. Jeg oppdaget at han hadde klippet ut og tatt vare på de fleste av sakene som er blitt skrevet om meg i avisene i årenes løp. Noe av det fine med pappa var at han var så fordomsfri.

Han dømte ingen, og særlig hadde han blikk for skolebarn som slet litt. Han tok gjerne ekstratimer på skolen på kveldene og var i det hele tatt levende opptatt av lærerjobben sin. Dette gikk virkelig opp for oss den formiddagen i august da han ble begravet i Korsnes kirke.

Mange hadde kommet for å takke ham for det han gjorde for dem i oppveksten. Jeg er lei meg for at jeg ikke oppdaget – og skjønte – hvilken ressurs min pappa Per var før jeg ble godt voksen. Heldigvis fikk vi noen gode år sammen før han døde. Jeg kan takke både mamma og pappa for at jeg er blitt så opptatt av identitet, av hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Som same og homofil tilhører jeg to minoriteter. Jeg har dessuten opplevd mye vondt og vanskelig som jeg selv ikke har hatt noen skyld i. Heldigvis valgte jeg livet da alt var på det mørkeste. Derfor er dette blitt en bok om ikke å legge seg ned, men å møte utfordringer med humor og pågangsmot. Og aldri gi seg.