Seyran Ates: Islam trenger en seksuell revolusjon

Islam trenger en seksuell revolusjon er en sjeldent viktig og aktuell bok i en tid der debatten om religion og sekusalitet fremdeles er tabubelagt og vekker sterke reaksjoner. 

«Jeg knuller hvem jeg vil!» var de siste ordene til Hatun Sürücü, en ung tyrkisk kvinne som ble drept av broren sin i Berlin i 2005. Friheten hun omfavnet, og ble straffet for, er kjernen i denne boken skrevet av den tysk-tyrkiske advokaten og menneskerettighetsforkjemperen Seyran Ateş.

Seyran Ateş snakker både med unge muslimer og muslimske lærde i denne modige og kloke boken for å finne ut mer om seksualitetens stilling i islam. Hun trekker samtidig paralleller til den seksuelle revolusjonen i Europa og USA på 1960-tallet. Nå er det muslimers tur til å ha en seksuell revolusjon. Bare slik kan reell frihet oppnås, mener hun. 

Seyran Ateş er grunnlegger a Ibn Rushd-Goethe-moskeen som åpnet i Berlin i 2017. Der ønsker hun alle muslimer velkommen til å be sammen, uansett seksuell orientering. Ateş går uredd rett inn i den brennende debatten om frihet, religion og innvandring. 

Les forordet her:

Da denne boka kom ut i 2009, ante jeg at jeg ville få problemer. Problemer med islamister som tar anstøt av at jeg nevner begrepene «islam» og «seksualitet» i samme åndedrag og i tillegg krever en seksuell revolusjon i islam. Som om det fantes en lov som forbyr å nevne de to ordene samtidig. Også moderate muslimer hevdet at riktignok trenger det islamske samfunnet, altså menneskene, kanskje en seksuell revolusjon, men ikke «islam» som religion.

Skillet mellom religion på den ene siden og mennesker på den andre er og blir fremmed for meg. Mennesker gjør religioner levende. Så også i islam. Islam, som en del av menneskers liv, trenger reformer, tidsmessige fortolkninger. Det omfatter også det seksuelle området.

Islam i seg selv undertrykker ikke seksualiteten. Den tillater og forventer sågar en lystfylt og tilfredsstillende seksualitet. For alt på jord skal være en forsmak på Paradiset. Seksuelt samkvem blir betraktet som en religiøs akt, en slags offergave til Gud. En kvinne kan sågar skille seg fra ektemannen hvis han ikke kan tilfredsstille henne seksuelt. I islam tjener ikke seksualitet utelukkende for-plantning.

Disse argumentene hører jeg stadig vekk når jeg diskuterer tankene mine med muslimer. Da siterer alle korantro samtalepartnere følgende surer:

«De [deres hustruer] er en kledning for dere, og dere for dem.»
(Koranen 2: 187, Berg og Vogt.)

«Blant Hans tegn er også at Han skapte for dere hustruer av deres egen sort, for at dere kan finne ro hos dem. Og Han har lagt kjærlighet og godhet mellom dere. I dette er jærtegn for mennesker som tenker etter.
(Koranen 30:21)

Etter 2009 har mye skjedd. «Den arabiske våren» i Nord-Afrika, Gezi-Park-protestene i Istanbul, dannelsen av IS-staten og de tallrike islamistiske terrorangrepene på vår frihet, på vår vestlige levemåte. I tillegg kommer de mange seksuelle overgrepene og minst én voldtekt i tyske storbyer nyttårsnatten 2015/2016, i første rekke ved Kölnerdomen. Uansett hvilken av de ovennevnte hendelsene vi ser nærmere på, uansett hvilken stein vi snur, kommer vi ikke unna temaet islam og seksualitet.

Straks det ble alminnelig kjent at gjerningsmennene nyttårsnatten var nordafrikanske og arabiske unge menn, brøt det løs en heftig diskusjon. Aldri før var temaet seksuell trakassering av kvinner blitt viet så stor plass i samtlige medier. Som om det aldri hadde forekommet seksuelle overgrep i Tyskland før den natten.

Uvegerlig oppsto denne argumentasjonsrekken: seksuell trakassering – muslimske flyktninger – utvisning. Å bruke disse hendelsene som grunnlag for raske utvisninger er mer enn absurd. Hvor mange gjerningsmenn ville i så fall faktisk bli utvist? Ville det løse det langt større problemet, nemlig at mange, ja, de fleste unge muslimske menn som kommer til landet, ikke vet å forholde seg til et åpent samfunn? Absolutt ikke.

Ja, alle flyktninger som nå kommer til Tyskland, må være klar over at de kommer til et (ytterst) sekularisert, kristent og moderne samfunn, til et land der likestilling mellom kjønnene er forankret i grunnloven. Og nei, heller ikke i Tyskland er menn og kvinner fullstendig likestilte på alle områder. Og det er absolutt galt å holde bare muslimske menn ansvarlige for seksuell trakassering av kvinner. Men det er også galt å holde hånden over dem og bagatellisere hendelsene i Köln.

Kvinner er utsatt for seksuell vold over hele verden. Også erketyske menn trakasserer kvinner seksuelt, også erketyske menn voldtar. Under oktoberfesten og under karnevalet skjer det stadig vekk seksuelle overgrep. Så langt følger jeg dem som straks «trekker rasismekortet» fordi en hendelse på nytt har utløst islamkritiske overskrifter.

Men det som skjedde i Köln og andre steder i Tyskland nyttårsnatten 2015/16, har en annen dimensjon som verken skal relativiseres eller bagatelliseres. Vi må spørre hva det hele har å gjøre med disse unge mennenes forståelse av islam og deres oppfatninger om kvinner. Det er en kjensgjerning at muslimske menn har et betydelig problem med vår frie verden, og særlig i omgang med kvinner som selv bestemmer hvordan de vil leve. Dermed må vi også betrakte hendelsene i Köln i lys av kulturelle og religiøse for-skjeller, av hensyn til vårt åpne sivilsamfunn, vårt demokrati og de universelle menneskerettighetene.

Med flyktningene følger nye problemer. Hvis vi vil sikre et fredelig og godt fellesskap og betrakte flyktningene som mulighet og berikelse, da må vi omsider få en ærligere integreringspolitikk.

Europa har ikke løst sitt enorme integreringsproblem med muslimer med «migrasjonsbakgrunn» som har bodd i Tyskland i flere tiår. Hvorfor skulle problemene kunne løses raskere og bedre når utfordringene blir større?

Mange etniske tyskere er redde for at det kommer for mange utlendinger, og at deres egne verdier dermed kan gå tapt. I denne situasjonen hjelper det ikke å beskylde bekymrede mennesker kollektivt for rasisme, og man kommer heller ikke langt med tomme ord om at man forstår folks uro og frykt. Disse utfordringene må angripes åpent og aktivt. Ellers får AfD og Pegida enda større oppslutning.

De fleste unge muslimske kvinner og menn, flertallet av flyktningene som for tiden kommer til oss, støter uunngåelig på et samfunn de bare kjenner av omtale. Naturligvis har de ikke bodd under en stein i Syria og andre steder heller. Høyst sannsynlig har mange på flere måter ført et moderne liv etter vår målestokk, noe mange etniske tyskere på sin side ikke kan forestille seg. Like-vel er det fremmed for disse menneskene at et samfunn betrakter seksualitet som en absolutt privatsak. Det er også fremmed for dem at seksuelle erfaringer før ekteskapet ikke er noe særsyn, men betraktes som en selvfølge. Og det for begge kjønn.

I fundamentalistisk islam, som i fundamentalistisk kristendom og jødedom, skal kjønnslig omgang bare skje innenfor ekteskapet. Alt annet er synd, og grunn nok til å brenne i helvete.

Den virkelige seksuelle revolusjonen i den islamske verden, ville følgelig være at utenomekteskapelig sex ikke lenger blir for-dømt og bekjempet med alle midler, men at seksualitet blir en privatsak.

Å bringe sammen disse to verdenene, den pluralistiske vestlige og den konservative muslimske, er en integreringspolitisk utfordring. Verdiformidling på integreringsskurs, både for voksne og barn, er tvingende nødvendig for at vi skal kunne leve sammen og ha en felles framtid som et pluralistisk, multikulturelt samfunn. Det blir snakket mye om opplysning og våre verdier, men ikke egentlig forklart hva som menes med det. Heller ikke etnisk tyske barn og voksne er alltid på det rene med hva dette er.

Det som kan virke selvsagt i vårt moderne, åpne samfunn, må (igjen) komme i fokus, må formidles i undervisningen og på integreringskurs. På den måten kan rasisme bekjempes og fordommer bygges ned på begge sider.

Hvorfor skal det ikke være mulig å snakke om muslimsk machokultur, om undertrykt seksualitet og kvinnehat uten at islam og mannlige migranter fra Midtøsten og Nord-Afrika blir kollektivt mistenkeliggjort? Fra Marokko til Indonesia vokser det fram en konservativ, fundamentalistisk islam, og effekten merker vi også i Tyskland, ikke bare i form av den betydelige økningen av hijaber og annen tildekning. Moralforestillinger omkring kvinners og jenters liv er vesentlige punkter på agendaen til salafister og andre fundamentalister.

I denne uoversiktlige situasjonen kommer muslimske flyktninger til Europa fordi de flykter fra krig og forfølgelse, ikke fordi de er på leting etter et nytt hjemsted. De søker trygghet i Tyskland. Det de finner, er et samfunn som på mange måter er dem fremmed. Burde man klandre dem for det? Naturligvis ikke. Burde man forvente at de over natten blir sekulært tenkende demokrater som har internalisert likestilling mellom kjønnene som en selvfølge? Naturligvis ikke. Det krever tid og intensiv dialog.

Men de må få vite at kvinner ikke er fritt vilt fordi de kler seg moderne. Kvinner står ikke til fri seksuell disposisjon fordi de går med korte skjørt eller trange bukser. Kvinner vil ikke bli tafset på av fremmede menn når de går alene eller sammen med venninner om natten. Også i Tyskland tok det lang tid før disse erkjennelsene ble selvsagte for alle, før det ikke lenger het «Hun hadde miniskjørt, hun provoserte det fram!». Vi kan ikke vike en millimeter fra dette framskrittet.

Kvinner skal ikke gjøres til seksualobjekter, uansett av hvilke grunner. Seksualisert reklame, halvnakne kvinner på reklameplakater er sexistisk og bør forbys. Men de bør ikke forbys fordi muslimske menn føler sine religiøse følelser krenket ved synet av disse plakatene, men tvert imot fordi en kvinne avbildet på denne måten blir nedverdiget og degradert til objekt. Motivet bak en handling er viktig.

I de fleste muslimske familier er det nå som før en vanlig tanke at unge menn har lov til å skaffe seg seksuelle erfaringer før ekteskapet, mens døtrene må bevare sin jomfruelighet til de blir gift. Kvinnene holder seg hjemme, mennene beveger seg fritt ute i verden. Kvinnen er innenriksminister, mannen er utenriksminister, som det heter.

Med den arabiske våren vokste det ikke bare fram et håp om mer demokrati i den arabiske verden, men også et håp hos kvinner om mer likestilling. Om at kvinner endelig skulle få en fri stemme, et fritt valg, ikke bare på papiret, men i realiteten. At de selv skulle få bestemme over sitt liv og sin kropp.

Den andre uken i det arabiske opprøret skrev en kjenning fra Kairo til meg at hun var så utrolig lykkelig. På Tahrirplassen hadde hun for første gang opplevd at kvinner og menn sto skulder ved skulder, kvinner med og uten hijab, menn med langt skjegg og uten skjegg, om hverandre. At de hadde holdt ut i dager og netter for å heve sine stemmer for frihet og demokrati. Hun skrev at hun for første gang følte seg likestilt som kvinne uten hijab, likestilt i eget land, som hun ikke ville forlate til fordel for Vesten.

Men håpet om mer frihet og demokrati ble ikke innfridd. Det arabiske opprøret førte dessverre ikke til noe ekte demokrati og en positiv forandring i den arabiske verden. Kvinnens rolle har ikke endret seg.

Det varte heller ikke lenge før de første meldingene kom om seksuelle overgrep og voldtekter av kvinnelige demonstranter. Å voldta kvinner eller trakassere dem seksuelt er en velkjent strategi i autoritære systemer. Slik hindrer man kvinner i å være politisk aktive og delta i det offentlige rom. Kvinner lever i hjemmet, menn lever overalt. Slik ville og vil alle fundamentalister og konservative i denne verden ha det. Og i det lyset må man også se overgrepene i Köln nyttårsnatten.

Det blir ofte sagt at islam ikke har hatt noen reformasjon, at det hadde vært bruk for en muslimsk Martin Luther, at den islamske verden gikk glipp av opplysningstiden, og at den derfor hadde trengt en Immanuel Kant også. Alt sammen er riktig. Men en Wilhelm Reich eller Alfred Kinsey burde være like viktig for den islamske verden.

Jeg har bare nevnt mannsnavn her, selv om jeg er feminist. Jeg kunne ha føyd til kvinnenavn – Shere Hite, Eve Ensler Nancy Friday, Erica Jong, Germaine Greer og ikke minst Alice Schwarzer og Simone de Beauvoir –, kvinner som har bidratt vesentlig til den seksuelle revolusjonen. Men at positive forandringer, mer frihet for kvinner, bare kan oppnås ved hjelp av kvinner, er etter min mening en feilvurdering vi feminister iblant gjør. Kvinner har alltid protestert og må protestere for å oppnå likestilling. Men bare når menn har stilt seg på kvinnenes side, har det virkelig skjedd forandringer. Også den seksuelle revolusjonen i islamske samfunn må være villet, krevd og iverksatt av begge kjønn i samme grad.

Når forskjellige kulturer og religioner skal leve sammen, er det viktig å sende de riktige signalene. Gjensidig respekt betyr ikke å underkaste seg diktat fra fundamentalister som befinner seg i det sjuende århundret når det gjelder kvinners og menns frihet til selv å bestemme over sitt seksualliv. Vi kan og må forlange at mennesker fra andre kulturer gjør seg kjent med våre verdier og respekterer dem.

Seyran Ateş
Berlin, mars 2016