Bondevett - en personlig historie om livet på landet 

– Alle drømmer om et småbruk, men ingen vil være småbruker. I Bondevett skriver Erik Stenvik om hva han har lært av forgjengerne sine og om livet på gården. Samtidig er boka et personlig vitnesbyrd om avfolkinga av norske bygder. Til syvende og sist handler det om det vi skal leve av. Her får du en liten smakebit! 

På 1970-talet tar den unge veterinæren Erik Stenvik og kona over en gård i Trøndelag, med fjøsstell og skogsdrift om vinteren og jordbruk sommerstid. Uansett naturens luner må avlingene i hus til rett tid, og dyre krever omsorg året rundt. At paret velger å satse på miljøvennlige driftsformer, gjør ikke utfordringene mindre, men gleden når de lykkes, er desto større.

UTDRAG: Svarta kunne jobben og holdt stø kurs og rett avstand slik at ytterste hjul traff der det indre hjulet gikk i forrige runde. Hester kommuniserer med kroppsspråk, blant anna ved hjelp av ørene. De kan beveges uavhengig av hverandre i alle retninger. Det er naturligvis en stor fordel når de lytter, men samtidig brukes de til å sende ut signaler til omgivelsene. Nå hadde Svarta heile tida minst det ene øret vendt bakover, og det fortalte at hun var oppmerksom og fulgte med meg som gikk bak. Lydhørt etterkom hun det jeg ønska når det av og til var nødvendig med litt korrigering av retninga via tømmene eller justering av hastigheten ved hjelp av stemmen. Fra min posisjon kontrollerte jeg samtidig at det gikk en jamn strøm av korn, erter og vikker fra utmatingsapparatet over i teleskoprørene ned til sålabbene som lagde render i jorda der frøene ble lagt igjen. Med jamne mellomrom måtte jeg også etterfylle med frø. Å kjøre med tom såmaskin fører til såstriper i åkeren. Det reduserer avlinga og avslører en likeglad bonde. I alle fall var det slik før i tida, da aktpågivenhet og nøyaktighet ble verdsatt som gode egenskaper. Det estetiske inntrykket av en jamn, fin kornåker tjente bonden til ære, den måtte ikke se ut som den var «strikka rett og vrang».

Det var tidkrevende å så med hest. For hvert dekar tilbakela vi bortimot en kilometer, og gode sko var viktig for både Svarta og meg. I løpet av en dag kunne det bli et par mils vandring fram og tilbake over åkeren. Når jeg dro ut selepinnene og spente fra til kvelds, var vi støvete og svette begge to. Det første Svarta gjorde, etter at jeg hadde sela av og sluppet henne på beite, var å rulle seg. Så reiste hun seg og rista seg kraftig før hun begynte å ete. Jeg satte også pris på en dusj og mat og kvile etter en slik dag. Likevel er dette den arbeidsoperasjonen jeg savner mest når jeg tenker tilbake på tida som bonde, og jeg forbinder den først og fremst med Vesterliflata.

Du kan ikke så når det regner. Da blir det sleipt og glatt, og den våte jorda klistrer seg til hjul og sålabber og hindrer frøet i å komme ut. Derfor var været alltid godt når såinga foregikk. På Vesterliflata, som lå skjerma for sivilisasjon og biltrafikk, kjentes det som om tida var skrudd minst femti år tilbake. Svake lyder fra de bevegelige delene i maskina, knirking i seletøy og et og anna prust fra Svarta i skjækene var alt jeg hørte. Ja, bortsett fra fuglekvitter fra lauvskogen langs åkerkantene og kan hende en hund som bjeffa langt borte et sted. Snart dukka duer og kråker opp og gjorde krav på sin del av erter og korn. De kunne ete trygt, for alt var giftfritt. Her fantes ikke noen av de kjemikaliene som var ansett som nødvendige i moderne jordbruk, verken beisa såvarer, kunstgjødsel eller sprøytemidler. Jeg må innrømme at det ergra meg litt når de i skarer forsynte seg av de kostbare såvarene, men fugleskremsel viste seg å være av liten verdi, fuglene lot seg ikke lure.

Det ga neppe noen økonomisk gevinst å gjøre ting på tungvint vis, men for meg ga det ei oppleving av kontinuitet og tilhørighet å gå der, i fotsporene til forgjengerne mine på gården. Hesten og mannen var bytta ut, men scenen og omgivelsene var uendra. Landskapet mellom de tre bergtoppene var navnegården Bjørg med tusenårig historie, og nå var det min tur, jeg var bonden som holdt tømmene. Time etter time vandra Svarta og jeg fram og tilbake. Hjulsporene etter såmaskina likna linjene på et noteark, og fotavtrykkene våre skreiv en monoton melodi i den brune åkerjorda. Øst for oss var Gammelgården og Hesttrøa på toppen av lia. Mot sør lå Sommarfjøsdalen, der bekken sildra og rant med bekkeblom langs kantene. Nordover så vi ut over Stormyra mot Fosslia og Øyenskavlen lengst bak. Vestafor lå elva Ferja og Bjørgfjellet på andre sida. Overalt var det liv av planter, insekter, dyr og fugler som hørte landskapet til. Jeg sådde uten maskinkraft og var på et vis både i fortida og nåtida samtidig. Framtida kjenner ingen, men jeg ante nok at jeg kom til å bli den siste til å ta del i dette.