Nærmere høst
Året er 1942. Den 26. november ble 532 norske jøder arrestert og sendt ut av landet med skipet Donau. I Nærmere høst av Marianne Kaurin møter vi en familie på fem. Det er en sterk, inderlig og poetisk roman om hva som skjedde med norske jøder under krigen. Det er en roman om å håpe og om å miste – om små tilfeldigheter og store drømmer.
Vi møter den 15-årige jenta Ilse og familien hennes i de skjebnesvangre ukene før Donau legger fra kai i november 1942. Ilse bor sammen med foreldrene og de to søstrene Miriam og Sonja i en bygård på Grünerløkka. Krigen er blitt en del av hverdagen, men pappa Isak merker for hver dag hvordan jødehatet brer seg. Butikken går stadig dårligere og hver morgen står han tidlig opp for å vaske ned de tilgrisede butikkvinduene.
Lufta er skarp i dag. Han kjenner pulsen dunke i kroppen. Skal det trenge inn i hjemmet deres også, hetsen, ordene, skal det ikke være mulig å bare få være i fred, puste, leve? Må han starte dagen med å vaske vinduer, fylle vann i bøtta, såpe, stå ute i kulda, gni på glasset, forte seg? Han har begynt å stå opp ekstra tidlig, han sørger for å være i butikken før jentene kommer, hver dag, en drøy time før dem, bare i tilfelle det er noe han må fjerne fra vinduene. De skal slippe å se det. Han skvatt første gang: Jødeparasittene skaffet Norge 9. april. De store hvitmalte blokkbokstavene dekket hele utstillingsvinduet. Nå skvetter han ikke lenger, han henter bøtta ut av skapet, mekanisk, han tenker ikke, bare vasker; Jødepakk, han gnir til det forsvinner; en davidsstjerne, han heller såpe rett på kluten, gnikker, noen ganger må han bruke neglene, skrape på glasset.
Ilse bruker det meste av tiden sin med og rundt nabogutten Hermann, som hun er inderlig forelsket i. Men alle har hemmeligheter. Noe ondt er i gjære og tidlig en morgen blir Isak arrestert.
En dag sitter Sonja og venter på Ilse. Hun skulle ha vært hjemme for lenge siden. Ute faller årets første snø. Plutselig banker det på døren. Utenfor står tre politimenn.
Stille. Ingen rører seg. De har fått beskjed om å pakke, beskjed om å kle seg godt, beskjed om at de skal reise, men det er ingen som er i bevegelse, alt i rommet står stille. Mor på senga, Sonja og Miriam borte ved stuebordet, selv mennene ved døråpningen inn til stua står stille i noen lange sekunder. Det er så stille at de kan høre tikkingen fra vekkerklokka inne på soverommet, lyden av tett rom, pusting i stillestående luft, de kan høre duken som ligger over bordet, bøkene som står i hylla, teppet på gulvet.
Boken er belønnet med Debutantprisen i Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur og Uprisen – årets ungdomsbok. Marianne Kaurin fikk også Aschehougs barnebokpris 2018.
«Gjennom et språk med usedvanlig god flyt og med mange nyanser klarer Kaurin å lage en politisk fortelling som har aktualitet langt utover andre verdenskrig. Hennes velformulerte språk og godt timede skifter av synsvinkel mellom romanens personer bidrar til å blåse nytt liv i den historiske romanen for ungdom.»
– Juryen, Kulturdepartementet
«Det er en god debut – velskrevet, følsom, veldreid. (…) Det er tøft og brutalt, men formidlet i et språk og med en innlevelse som gjør Nærmere høst til en god leseopplevelse.»
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet
«Les denne boken for å få et lite blikk inn i hverdagen til jødene i Norge under andre verdenskrig. Les den for å gi krigens ofre et ansikt. Det er en mørk bok, mye vondt skjer, men fortellingen er ikke bare om å miste, men også om og håpe.»
– Bjørn Veen, Gjesdal folkebibliotek
«Historien som Marianne Kaurin forteller, beveger. Den er vond, smertefull, uten de sterke formuleringer, men likevel intens nok til å bli et stykke høyst leseverdig litteratur, ikke minst for ungdom, som muligens ikke kjenner denne delen av okkupasjonshistorien så godt som foreldre- og besteforeldregenerasjonen.»
– Finn Stenstad, Tønsbergs Blad
Harpa – intens, skremmende og fascinerende
Kass og Tycho. De forbudte solsystemene
