Kass og Tycho. De forbudte solsystemene

Det er ikke mange dager som starter med en klinkekule og ender på den andre siden av universet, men for tvillingene Kass og Tycho er det nettopp en sånn dag. 

Skjult under et pyramideformet fjell i skogen, finner de en mystisk farkost, og før de vet ordet av det er de lenger ute i verdensrommet enn noe annet menneske har vært før dem. Hvordan skal de finne veien hjem? Og er de egentlig alene ombord i romskipet? Og hva skjuler seg egentlig i De Forbudte Solsystemene?
Jakten på jorden sender tvillingene ut i et stort, fremmed univers, der de må trosse farer, fiender, krigerske romvesener, kosmiske stråler og eksploderende stjerner. Men den aller største faren er noe de ikke engang kan se ...

Superspennende for juniorene, les et utdrag her:

Foran dem var det bare mørke. Kass så ned på det istykkerrevne åttetallet. Det lyste ikke lenger.

«Vi ødela den,» sa Tycho med et klynk.

Den eneste klare tanken i hodet hennes, var at ingen av lærerne ville tro forklaringen på hvorfor hun ikke fikk gjort leksene i dag heller. Det var en idiotisk tanke. Hun kom aldri til å se hverken lærerne eller skolebøkene sine igjen, noensinne. Hele farkosten var livløs. Lysbuen, stolene, kontrollpanelene og stjernekartet var borte. Kass fikk en fornemmelse hun ikke helt kunne sette fingeren på. Som om hun fløt fritt ute på åpent hav, uten land i sikte i noen retninger.

Noe sank langsomt ned i vinduet foran dem.

Kass hadde aldri sett noe lignende før. Ute i mørket snurret en spiralformet sky sakte rundt seg selv. Et vrengt dragsug i lilla- og blåfarger hun ikke visste fantes. Fra begge ender av dragsuget skjøt en tykk stråle av blendende lys gjennom verdensrommet.

At hun og Tycho nettopp hadde slåss, var glemt nå. 

De stirret måpende ut av vinduet, begge to. Kass kjente hjerteslagene dundre mot tinningen.

Til slutt brøt Tycho stillheten. «Nei. Dette er ikke mulig. Det skal ikke gå an.»

Kass nikket. «Dette er et romskip, ikke sant? Vi fant et romskip, og så dro vi ut i verdensrommet?»

Tycho ristet på hodet. «Du forstår ikke. At vi har funnet et romskip, er bare barnemat. Selv om det er ganske utrolig, det også. Men utrolig er én ting. Det vi ser på nå er umulig.» Han snakket i korte gisp.

«Hva mener du?»

«Vet du ikke hva det der er?»

Kass himlet med øynene. «Nei, selvfølgelig vet jeg ikke det.» «Det er en kvasar. Enkelt forklart er det et supermassivt svart hull som trekker til seg materie.»

«Bra du ikke forklarte det vanskelig.»

«Nesten ingenting i universet har mer energi enn kvasarer. De finnes bare i kjernen av galakser. Skjønner du ikke hva det betyr?»

«Hvordan i alle dager skal jeg skjønne hva det betyr?»

«Det finnes ingen sånne i nærheten av jorden. Den nærmeste man vet om, er nesten åtte hundre millioner lysår unna.»

«Tycho, snakk så jeg forstår det. Hvor lenge varer et lysår?» «Lysår er ikke tid, men lengde. Det er så langt lyset reiser på et år. Om vi reiste hit med lysets hastighet, måtte vi ha dratt omtrent fem hundre millioner år før de første dinosaurene dukket opp.»

«Ja, da har vi vel bare reist mye raskere enn lyset da?» Han ristet på hodet. «Det er derfor dette er umulig. Ingenting i universet kan reise raskere enn lyset. Det strider mot natur lovene. Det går ikke an å komme seg hit vi er nå, på mindre enn åtte hundre millioner år.»

Det begynte å gå opp for Kass hva broren prøvde å si. Hun kjente hun ble svimmel. «Det er jo umulig,» mumlet hun.

Tycho nikket. «Vi har brutt naturlovene.»

«Kanskje vi ikke har brutt dem,» sa Kass optimistisk. «Kanskje vi bare har bøyd dem litt? Tatt en snarvei?»

Tycho ble tankefull. «Kanskje … Uansett er vi temmelig langt hjemmefra. Det store spørsmålet er ikke hvordan vi kom oss hit …»

Kass så ned på sin halvdel av det ødelagte åttetallet og nikket. «… Men hvordan vi skal komme oss hjem.»