Utdrag: Jeg er Leona av Line Baugstø

En sommerdag for noen år siden fikk forfatter Line Baugstø et brev i posten som ga henne ideen til å skrive boken Vi skulle vært løver. Den boken ble utgitt i 2018. Nå har Line skrevet en frittstående oppfølger, Jeg er Leona. 

Å begynne på ungdomsskolen kan være vanskelig, men Leona har en ekstra utfordring. Hun er født med guttekropp og føler seg ofte stemplet som annerledes. Heldigvis har hun bestevenninnen Malin, og bandet «De fire løvene» sammen med Malin, Amina og Emil. Men en dag skjer det som ikke skal skje: Leona blir forelsket i Emil, som Malin også er forelsket i. Hva skal hun gjøre? Og kan noen egentlig være forelsket i henne, når hun er som hun er? tenker Leona. Og hvem er det som sender henne ekle bilder og meldinger på telefonen? Leona og Malin leter etter svar, men noen ganger kan sannheten være vanskelig å takle.

Visste du forresten av Leona betyr løve? Leona er en kjempende løve som finner sin plass i verden til slutt.

Les et utdrag fra Jeg er Leona: 

Den peneste jenta på hele skolen

Malin nikker og ser fornøyd på resultatet i speilet. Hun er nesten ikke til å kjenne igjen.

«Jeg ble jo fin», sier hun.

«Kjempefin!»

«Helt ny.»

«Mmm.»

Hun skakker på hodet, før hun rekker tunge til speil bildet.

«Folk kommer ikke til å kjenne meg igjen. Og dessuten tar det altfor mye tid», sier hun.

Hun har rett i det. Det tar mye tid. Men det er verdt det. Det er verdt å bruke tid på å se fin ut. Se ut som en ordentlig jente.

Men Malin tenker kanskje ikke sånn. For hun er jo jente uansett.

«Jeg kunne aldri, aldri gått på skolen sånn», sier hun. Jeg trekker bare på skuldrene.

«Det kan jeg.»

«Du er modig», sier hun, og det får meg til å le litt.

«Nei!»

«Jo. For du tør å gjøre akkurat som du vil. Er du ikke noe nervøs for ungdomsskolen?» spør hun.

«Ikke så veldig», sier jeg.

Men det er ikke sant. Bare tanken på skolestart får hjertet mitt til å banke raskere.

Jeg kan ikke forelske meg! Sånn er det bare.

Alle i den nye klassen har fått vite at jeg er født med guttekropp. For et par uker siden hadde mamma og jeg et møte med rektor, og da bestemte vi at foreldrene til de i klassen min skulle få en mail fra skolen. Jeg ville ikke at det skulle komme som en overraskelse på dem, og jeg hadde ikke lyst til å være der når de fikk vite det. Men nå vet jeg ikke hva de tenker.

«Det er jeg», sier Malin. «Tenk på alt som er nytt. Vi skal begynne i en helt ny klasse der vi nesten ikke kjenner noen. Og plutselig er vi de yngste igjen. Jeg likte å være eldst på skolen.»

Mens Malin snakker, kjenner jeg at det knyter seg i magen min. En vond og hard klump av bekymring. Jeg er kjempenervøs. Det er sannheten. Det siste året på barneskolen gikk så bra. Jeg ble akseptert av de andre i klassen. Ikke av Sarah, da, men det gjorde ikke så mye. Sarah kunne være ekkel mot mange.

«Jeg er litt redd», innrømmer jeg.

Malin nikker.

«Heldigvis har vi hverandre», sier hun.

Og det er jo sant! Vi har hverandre. Men er det nok? «Og heldigvis skal vi begynne i samme klasse», sier hun. Jeg nikker. Men så tenker jeg på alle de ukjente vi skal gå sammen med. Kanskje er det en ny Sarah i den klassen. En ny jente som hater meg og kaller meg forferdelige ting. Og som kanskje klarer å snu hele klassen mot meg.

«Det er litt dumt at vi ikke skal gå sammen med Amina og Emil», sier jeg.

«Spesielt Emil», sier Malin.

«Mmm», sier jeg.

«Kanskje du møter noen, du også», sier Malin.

«Det vet du at jeg ikke kan!»

«Hvorfor ikke? Du er jo blitt så pen. Du kommer sikkert til å være den peneste jenta på hele skolen. Sarah kommer til å bli kjempesjalu.»

Malin fniser, men jeg blir bare irritert.

«Du vet godt at ingen gutt kan bli forelsket i en sånn som meg», sier jeg.

«Hvorfor ikke?»

Jeg svarer ikke, men reiser meg fra senga og skrur opp musikken igjen. Jeg vil ikke snakke om det nå. Malin vet hvordan jeg har det. Noen ganger virker det nesten som om hun glemmer det med vilje.

Jeg kan ikke forelske meg! Sånn er det bare.