Bildene inni hodet. Hvorfor er det viktig at barn leser?

I en tid hvor så mye av livet vårt tilbringes bak en skjerm, er det viktig å oppsøke de inntrykkene vi skaper selv. Å ta vare på de gangene vi selv gjør ord om til bilder.

Livene våre er fulle av skjermer. Av flimrende, raske inntrykk. Bevegelser og farger. Både barn og voksne blir oppslukt av skjermene og alt de kan tilby. Internett er uendelig og vi kan fylle hvert minutt av hver time av hver dag med nye inntrykk. 
 
Men nettopp i en tid hvor så mye av livet vårt kan tilbringes bak en skjerm, er det viktig å oppsøke de inntrykkene vi skaper selv. Å ta vare på de gangene vi selv gjør ord om til bilder.
 
Som de fleste andre som vokste opp på 90-tallet elsker jeg bøkene til Astrid Lindgren. Særlig de eventyrlige fortellingene om Brødrene Løvehjerte og Mio min Mio. Men det var én stor forskjell på de historiene for meg: Brødrene Løvehjerte vet jeg hvordan ser ut, jeg kjenner Jonatan og Kavring. Filmen fra 1977 er fasiten på hvordan det er å leve i Nangijala.
 
Men med Mio og Ridder Kato var det jeg som selv skapte bildene av Landet i det fjerne. For meg er det en lilla verden, med blodrødt gress og mørk grønn himmel. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje handlet det litt om bokomslaget på den utgaven jeg hadde? Som jeg fantaserte videre på. Jeg vet at jeg den dag i dag ikke klarer å se for meg noe annet enn at Mio har en mørk lilla kappe når han rir inn i den grønne solnedgangen.
 
Barn er naturlig kreative og nysgjerrige. Ved å lese for barn og lære dem gleden av å lese selv, så hjelper vi dem å ta vare på den kreativiteten og stole på de bildene de skaper inni sine egne hoder. Det tror jeg vi alle har godt av.

Les et utdrag fra Lure Lemurer her

Hanna og Theo har hus inne i Lindegård dyrehage. Mammaen til Theo er direktør der og pappaen til Hanna er dyrlege.

Theo går først opp bakken til apefjellet. De går forbi de store områdene der sjimpansene og gorillaene holder til. Så kommer de til de luftige burene der kampusinapene, silkeapene og lemurene bor.

«Hei Aisha!» roper Hanna.

Dyrepasser Aisha skal akkurat til å løfte en stor pose med dyrefôr av vognen sin. Hun ser opp.

«Neimen, hei! Er det ikke Lindegårds egne dyrehagedetektiver som kommer. Har dere løst noen mysterier i dag?»

Hanna og Theo rister på hodet.

«Ikke ennå», svarer Hanna