Utdrag: Helt ute av Maria Sand

Ungdomstida kan være tøff. Man venter, man lengter. Man orker ikke. Man prøver. Man tråkker feil, man angrer. Eller ikke.

Maria Sand har skrevet en tøff, direkte og sjeldent god ungdomsroman.

Det er 1995, det er høst, men det er varmt.
Kristina føler at dagene bare går uten at noe skjer. Så dukker Mikkel opp. Han sier at hun er finere enn de andre jentene. Kristina tenker at det kanskje er sant. Helt til det står Kristina er en hore på jentedoen. Da er hun ikke Kristina lenger.

Helt ute er en roman om å vente, lengte og tråkke feil. En historie om alt man ikke gidder, alt man prøver på og alt man kan angre på senere. Eller ikke.

Les et utdrag av Helt ute her

Men jeg sa ingenting

Indian summer heter det når det er så varmt etter sommerferien at man kan gå i shorts og T-skjorte på skolen og vise fram brunfargen man har på beina. Når elva ligger rolig fordi det ikke er mer vann i fossen, og gresset bak kirken nesten er brunt, brent av solen som bare blir og blir.

Skolebygningen er stor og gul. Noen ganger føles det som om den kan falle over meg, eller sluke meg. At jeg er ingenting og den er alt, selv om jeg ikke skjønner hvorfor.

Ada, bestevenninna mi, står ved siden av meg og tvinner en hårlokk mellom fingrene mens hun stirrer bort på guttene i parallellklassen.

Det ringer inn. Det ringer ut. Dagen er over. Det er siste året på ungdomsskolen. Det er en evighet igjen. Tiden ligger foran meg som en lang, død slange. En huggorm som noen har kjørt over. Tiden skal ingen steder. Den har liksom stoppa opp. De andre i klasserommet beveger seg som kropper under vann, eller i sakte film. Jeg hører ikke hva de sier, eller hva læreren snakker om, for lyden er skrudd av.

Jeg hadde ikke gjort matteleksen til i dag. Jeg bare glemte det helt. Eller, jeg kom på det for sent, da jeg lå og telte stjernene i taket for å få sove. Vi har fått ny klasseforstander, hun gir oss mye mer lekser enn det vi hadde i fjor. Jeg husker ikke engang hva hun heter. Jeg tror det er Vigdis. Hun er lav og har kort, svart hår, alt med henne er kort, det er det eneste jeg tenker over.

Ada og jeg står ved syklene. Jeg prøver å huske koden på sykkellåsen, jeg er ikke så god til å huske tall, det kjennes ikke viktig nok til at det fester seg i hjernen. Vi har funnet to tomflasker og skal gå på Rimi for å bytte dem inn i Bugg med banansmak og lakris. Jeg bestemmer meg for å la sykkelen bli igjen på skolen. Så slipper jeg oppoverbakkene hjem. Kroppen min er så tung for tiden, jeg må dra den etter meg overalt.

Han kommer mot oss. Rett mot meg, som om han har valgt seg ut meg. Ikke oss, men meg, så direkte føles det.

Dama bak kassa på Rimi smiler til oss da hun tar imot flaskene.

– To Bugg, sier jeg og har lyst til å spørre hva hun smiler av.

Om hun synes jeg er morsom, om det er morsomt med Bugg, eller hva er det? Hva ler du av? skal jeg til å si, men Ada drar meg i ermet på hettegenseren, og ordene og dama forsvinner fra hodet.

Man kjenner banan-Buggen i hele kroppen på det første tygget, og det andre, man tygger til man blir sliten i kjeven og vil spytte den ut, ta den med lakrissmak isteden.

Jeg går bort til sykkelen igjen, tror jeg har kommet på koden. Men tallene renner ut av hodet før jeg får satt meg på huk. Som om ingen tall er store nok. Viktige nok. Tanker er strømmer av ord gjennom hodet. Hodet er en sil. Noen ganger er det sånn.

Ada sier at jeg kan sitte bakpå sykkelen hennes. Hun sier vi kan dra hjem til henne, vi pleier det. Jeg liker godt å være hos henne. Det er alltid fullt av folk der. Søstrene hennes har også folk med seg hjem. Noen ganger sitter vi i en ring på kjøkkengulvet og dypper kjeks i Nugatti, søstrene og venninnene og Ada og jeg. Det føles som om vi sitter rundt et bål. Som om det plutselig blir varmere, eller noe. Ada, som noen ganger lener seg mot meg, hvisker noe bare jeg får vite. Jeg lukker øynene, kjenner pusten til Ada full av Nugatti inn i øret.

– Er du forelsket? spør hun og prikker meg med en spiss finger i nakken. Noe kaldt skyller nedover ryggen.

Jeg åpner øynene. Jeg har fått litt olje på hendene fra sykkelkjedet. Gnir det av på shortsen.

– Nei, sier jeg.

Hun sier at hun så meg prate med Jørgen i storefri. Men det husker ikke jeg at jeg gjorde, så jeg bare trekker på skuldrene for å slippe å snakke mer om det.

Setter meg på huk og prøver koden på sykkellåsen én siste gang da noen kommer mot oss.

Jeg legger merke til dem med en gang. Skrittene. Litt subbete bortover asfalten. Først ser jeg skyggen, den er lang, sånn som skyggene blir når sola står så lavt, digre kjemper som sprer seg over bakken. Da jeg ser opp, ser jeg bare omrisset, silhuetten, for sola blender alt annet. Den svarte skyggen som et hull i sollyset. Det er en gutt. Han kommer mot oss. Rett mot meg, som om han har valgt seg ut meg. Ikke oss, men meg, så direkte føles det.