Lappjævel!
I Lappjævel løftes det fram et stykke norgeshistorie det ikke snakkes mye om. Denne fortellingen er basert på Kathrines Nedrejords research, vitnemål fra internatskoler og ikke minst samtaler med besteforeldrene. Kathrine sier, vi må ikke glemme:
Jeg, som mange samer i Norge i dag, snakker ikke samisk. Det språket som burde vært morsmålet mitt.
Grunnen til det er først og fremst vår besteforeldregenerasjons møte med den norske skolen. Da de begynte der som syvåringer, forsto de ikke et ord av det som blei sagt. Ikke fikk de prate på sitt eget morsmål heller. De første årene var tøffe for dem. Nærmest brutale. Besteforeldrene våre forsto lite, de følte seg dumme, hjelpelause. De lærte seg heller aldri å skrive eller lese på sitt eget språk. På samisk var og forblei de analfabeter. Når de seinere fikk egne barn, hadde de ikke glemt den traumatiske skoletida. Mange av dem unna ikke døtrene og sønnene sine det samme. Så de snakka norsk til dem. Og de igjen, snakka norsk til meg og andre samer som meg. Språket gikk tapt.
Vi må ikke glemme
Slik lyktes fornorskningspolitikken. Man la ned grendeskoler. Man bygde store, nye internatskoler. Barn blei tvunget til å flytte hjemmefra i ung alder til et sted der de ikke kunne språket. Og hvor det å snakke deres eget språk var forbudt. Målet var å bli kvitt samisk og kvensk språk og kultur. Staten fikk økt kulturell innflytelse over dem. Resultatet av den brutale politikken, er det fortsatt mange som har vanskelig for å snakke om i dag.
Lappjævel! foregår på et skoleinternat. Historia her er inspirert av fortellinger fra den aktuelle tida. For å slutte sirkelen, har jeg oppkalt hovedpersonen etter min bestefar, som på de offentlige norske papirene riktignok heter Samuel, men alltid av oss, venner og familie, blei kalt for det mer samiske Sammol.
Dette er en roman, ikke en sann fortelling, men dessverre ligger den opp tett opp til virkeligheta. Jeg vil at barn skal få innblikk i en del av norsk historie som det sjelden snakkes om. Vi må ikke glemme.
