Gutten i mørket
En spenningsroman fra et Norge i krig
Gutten i mørket er en intens spenningsroman fra et Norge i krig. Les mer om hva som inspirerte Harald Rosenløw Eeg til å skrive boka her.
Jeg vokste opp i et hus bestefar bygde i Tønsberg. En enkel tomannsbolig i et rolig boligstrøk, som den gang han bygde det nesten befant seg på landet.
Jeg har bodd på de fleste soveromma i det huset, under oppveksten min på 70- og 80-tallet. Og det er en historie i det huset som aldri har sluppet meg helt. En historie bestefar fortalte, og som faren min fortalte videre etter at bestefar var død. Og som jeg nesten må fortelle videre etter at faren min døde igjen.
Året er 1942. Johan bor sammen med moren sin i Oslo, og en natt oppdager han at moren bruker leiligheten som skjulested for sabotører. Johan blir kjent med en av dem, som etter hvert gir ham noen oppdrag. Johan er fast bestemt på å gjøre det rette, han vil kjempe det han kan - men er han modig nok? Hvem kjemper han for? Og hvem kan han egentlig stole på?
En historie som sitter som brent i meg
Bestefar leide ut en etasje i huset til familien Jaffe. De var jøder, og led en grusom skjebne som en del av det vonde tallet på 766 norske jøder som ble deportert fra Norge og drept i konsentrasjonsleirer under krigen. Og i tråd med loven om beslaglegging av jødisk eiendom som trådte i kraft samtidig, flytta en norsk nazist inn i leiligheten Jaffe hadde leid hos bestefar høsten 1942. Han var en ganske vanlig nordmann med en ganske uvanlig jobb. Han kom fra tjeneste ved Østfronten, og var nå fangevokter på Berg Fangeleir, den eneste norske konsentrasjonsleiren drevet utelukkende av norske nazister. Den lå bare noe kilometer fra huset vårt.
Mannen, som nå bodde i bestefar, bestemor og mammas hus, var berykta på Berg. Og det kom flere trusler mot ham mens han bodde i vårt hus. Bestefar fikk også en bombetrussel, så han måtte ta familien ut på gata mens han leita gjennom huset, fra kjeller til loft, etter en bombe som skulle drepe nazisten. Uten å finne noe.
Men en kveld under krigens siste fase, banka det på ytterdøra. Bestefar åpna. Og der sto det to motstandsfolk, to sabotører, bare unggutter, mente han, med finlandshette på og revolver i beltet. De ba bestefar om å slippe dem inn. De skulle opp i andre etasje og ta livet av den norske nazisten mens han sov.
Et øyeblikk hadde bestefar valget. Han var jo ingen nazisympatisør. Men det var samtidig en stor beslutning å la en henrettelse finne sted i sitt hus. Så han tok sitt valg. Han sa at sabotørene gjerne måtte ta livet av nazisten når han kom ut, men han ville ikke slippe dem inn så de kunne drepe fangevokteren i hans hus. Sabotørene snudde og gikk. Og det skulle vise seg at den norske nazisten aldri ble drept. Bestefar redda livet hans. Og bestefars «leieboer» fikk fjerde strengest straff av alle fangevokterne fra Berg Fangeleir etter krigen.
Denne historien sitter som brent i meg. Jeg har selv bodd på samme rom som nazisten en gang bodde på. Og i «Gutten i mørket» har jeg latt meg inspirere til å forestille meg hvordan det er å være en sabotør med et slikt oppdrag. Å skulle ta livet av noen for landet ditt. Ikke på en slagmark eller i et bombefly, ikke i den vanlige krigen. Men nært, tett på, og nesten helt på egenhånd, uten at den du skal ta kanskje har sjansen til å forsvare seg.
Dette er jo et tema prega av fortielse. Blant mange stolte motstandshistorier, var likvidasjonene ingenting å være stolt av, ingenting å skryte av. Kanskje det motsatte. Du gjorde noe for landet ditt. Som kom til å prege deg resten av livet.
