Vi vil finne deg
Jeg fikk manuset til Kjære Evan Hansen på en av de første varme dagene i Oslo den våren. Redaktøren hadde fått én kopi av den engelske versjonen, og jeg lånte den med meg hjem over helga – og voktet den varsomt.
Av: Stine Friis Hals
Vinduene mine sto på vidt gap. Jeg bodde alene på den tida, og lå langstrakt i sofaen, sammen med Evan og hans innviklede hverdag.
For de som ikke kjenner bakhistorien er Kjære Evan Hansen basert på Broadway-musikalen med samme navn (søk opp soundtracket på Spotify, det er nydelig), og boka er like rørende som musikken.
Vi blir kjent med Evan Hansen, en videregående-elev med.. tja.. en litt skjør psyke. På oppfordring fra psykologen sin skriver han brev til seg selv, og ett av disse havner på avveie – og skaper en god del forvirring og misforståelser.
Kjære Evan Hansen er ei bok om det å ikke passe helt inn, ikke ha det så lett, om å finne trygghet, om selvmord, håp og nye vennskap. Du blir rørt. Helt garantert. Og du blir så glad i Evan.
Ingen bør noen sinne sitte med en følelse av at de må lide i stillhet. Vi blir nødt til å fortsette å prate om mental helse og fortsette med å rekke ut en hånd til de som kan ha det vanskelig.
– Forfatterne
Utdrag fra Kjære Evan Hansen
Kjære Evan Hansen
Sånn begynner alle brevene mine. Først det med Kjære, for det er det man skriver øverst i alle slags brev. Det er standard. Deretter kommer navnet på den man skriver til. I dette tilfellet er det meg. Jeg skriver til meg selv. Så derfor: Evan Hansen.
Evan er egentlig mellomnavnet mitt. Mamma ville at jeg skulle hete Evan, og pappa ville at jeg skulle hete Mark, som er hans navn. Ifølge fødselsattesten min var det pappa som vant den kampen, men mamma vant krigen. Hun har aldri kalt meg noe annet enn Evan. Derfor har pappa heller aldri gjort det. (Spoiler alert: Foreldrene mine er ikke sammen lenger.)
Jeg heter Mark bare på førerkortet (som jeg aldri bruker), eller når jeg fyller ut jobbsøknader, eller på første skoledag, som i dag. De nye lærerne sier alltid «Mark» når de tar opprop, og jeg blir nødt til å be hver og en av dem om å bruke mellomnavnet mitt. Dette vil naturligvis måtte skje etter at alle de andre elevene har forlatt rommet.
Det er en million og ti ting fra det subatomiske til det kosmiske som kan gjøre meg smånervøs hver eneste dag, og én av dem er initialene mine. M.E.H. Som det engelske ordet meh. Meh er i bunn og grunn en verbal skuldertrekning, og det oppsummerer reaksjonen jeg får fra samfunnet som helhet ganske greit. I motsetning til det overraskede åh, eller det imponerte ah. Eller det nølende eh. Eller det forvirrede hæ. Meh er sann likegyldighet. Samma det. Spiller ingen rolle. Ingen bryr seg. Evan Hansen? Meh.
Jeg vil heller tenke på meg selv som eh, som handler mer om å strebe etter anerkjennelse eller vente på bekreftelse. Som: Hva med han Evan Hansen, eh?
Mamma sier at jeg er en sann fisk. Symbolet for stjernetegnet fisken er to fisker som er knyttet sammen, samtidig som de prøver å svømme i hver sin retning. Hun er helt oppslukt av sånt astrologitull. Jeg installerte en app på mobilen hennes som gir henne et nytt horoskop hver dag. Nå legger hun igjen håndskrevne lapper rundt i leiligheten hvor det står ting som: Gå utenfor komfortsonen din. Eller hun presser dagens budskap inn i samtalene våre: Påta deg en ny utfordring. En forretningsidé med en venn virker lovende. Alt er bare sprøyt, spør du meg, men horoskopene gir mamma litt håp og veiledning, slik det er meningen at brevene mine skal gi meg.
Og når vi først snakker om det. Etter hilsenen kommer selve innholdet i brevet: hoveddelen. Den første setningen min er alltid den samme.
Dette kommer til å bli en fantastisk dag, og nå skal jeg forklare hvorfor.
Bli kjent med debutant Maren Skolem
Gutten i mørket.
