Foto: Agnete Brun

Halve Kongeriket

Han bærer monarkiets fremtid på skuldrene. Hun bærer et barn på sine. Kan kronprinsen og den hemmelige tenåringsmoren bli et par?

Halve kongeriket er en moderne kjærlighetshistorie om å leve med sine tabber, om å overvinne frykt - og om å være konge i sosiale medier.

Bok 1: Arvingen

Når 17 år gamle Lena flytter til Oslo og begynner på ny skole, får hun de kongelige tvillingene kronprins Karl Johan og prinsesse Margrethe som klassekamerater. Hun forelsker seg hodestups i kronprinsen- og han i henne. Men forelskelsen kan bli skjebnesvanger om noen avslører Lenas store hemmelighet - den som fikk henne og familien til å forlate Horten og begynne et helt nytt liv i hovedstaden.

Bok 2: Drømmeprinsen

Prinsesse Margrethe sliter etter at skoleballets nachspiel endte dramatisk på sykehus. Hva som faktisk skjedde den natta, tør hun ikke fortelle noen. Når både tvillingbroren og resten av familien svikter i kjølevannet av pandemien, tårner problemene seg opp. Hadde hun bare hatt en kjæreste å dele alt med! Men en kongelig 17-åring kan vel ikke bli sammen med hvem som helst?

Bok 3: På tronen

Influenceren Tess hylles for sitt oppgjør mot rasisme da en video hvor hun slår en mannlig popartist, går viralt. Over natta går hun fra sminkeblogger til samfunnsdebattant, og med kjendistilværelsen kommer nye muligheter, både i karrieren og kjærlighetslivet. Men hva skjer når virkeligheten viser seg ikke å være like svart-hvit som Tess trodde?

Bok 4: Audiens

Når gjengen drar til Lofoten i sommerferien, har Kalle en hemmelig plan: Han skal bli sammen med Lena igjen.
Men i surfeparadis er det ikke kronprinsen som er konge, og de lokale heltene stjeler både jentene og stoltheten hans.

Kan Kalle vinne tilbake prinsessen og hele kongeriket?

Les et utdrag fra første bok, Arvingen

Lena med A

Lena satte seg på den ledige dobbeltpulten bakerst ved vinduet.

Alt hadde gått smertefritt så langt. Den skalla læreren, som het Ove, hilste blidt og virket å ha et avslappet forhold til at dette var første dagen på videregående. Hun lot blikket gli over alle de nye menneskene foran seg. En del satt for seg selv uten å snakke med noen, sånn som hun gjorde. Andre lente seg over pultene og så ut som de kjente hverandre godt. Hun lurte på om mange kom fra samme ungdomsskole. Det var iallfall tydelig at denne ferske klassen allerede hadde en klikk: noen veldig pene, veldig tynne jenter i det som så ut som dyre klær. En lett overvektig fyr med en smittende latter og en selvtillit som tilsa at han hadde mye penger og mange venner.

Ingen henvendte seg til Lena, takk og lov. Hun skulle bare være observatør. Og hun observerte nå at moren hadde rett. De to kom sikkert sist.

Hun åpnet veska og dro fram notatblokka hun ikke hadde brukt på over et år. Så rart det var å se sin egen skrift med kulepenn på omslaget. Justin Bieber med hjerte rundt. Herregud, så barnslig. Lena + Liv 4-ever stod det ved siden av. Det føltes som et annet liv. Den gamle bestevenninna begynte i andre klasse på Horten videregående i dag. Skulle hun fortsette på idrettsfag? Hun så for seg Liv som rutinert, trygg andreklassing. Kanskje hun var fadder i år. Med en kulepenn begynte Lena å skrible over skriften i hjertet. Hun kjente plutselig et vondt stikk av savn.

... det nesten rart hvor … vanlige de var. Eller: Selvsagt var de det! Det var jo hun som var en bondeknøl.

Lyden av en kraftig motor rev henne ut av tankene. Hun snudde seg mot vinduet og fikk øye på en sort, blankpolert bil som stoppet rett utenfor inngangsdøra. Det var ikke mulig å se inn de mørke vinduene. En mann med vanlige klær, men med en propp i øret, kom ut av førersetet. Han ble stående og kikke seg rundt i et par sekunder, før han gjorde et slags signal til bilen. De to dørene til baksetet gikk opp nesten samtidig, og kronprins Karl Johan og prinsesse Margrethe steg ut fra hver sin side. Han gikk i blå hettegenser, jeans og hvite joggesko. Hun hadde hvite bukser, rød T-skjorte og sandaler. Begge var solbrune og lysere i håret enn Lena husket, men ellers var det nesten rart hvor … vanlige de var. Eller: Selvsagt var de det! Det var jo hun som var en bondeknøl, som ikke klarte å slutte å stirre på dem. Det var bare sprøtt å se de kongelige tvillingene, som hun hadde sett på TV, i aviser og på sladreblogger så mange ganger, komme ut av en bil som ekte mennesker. De smilte og pratet på vei inn hovedinngangen, som om de fortsatte samtalen de hadde hatt i bilen.

Bare noen sekunder senere stod de i døråpninga.

–    Signe fedrelandet! ropte kronprinsen blidt, og alle lo.

–    Beklager at vi er sene, sa prinsesse Margrethe i retning læreren. – Skyld på Kalle, den sveisen hans lager seg ikke selv.

– Det går bra, sa Ove og smilte. – Bare å slå seg ned. Da er vi klare til å starte. Velkommen til Elisenberg videregående, alle sammen!

Jeg heter Lena, med a, sa hun og la til: – Som i «Kom igjen, Lena»

Margrethe satte seg straks ned på første rad og ga begge jentene ved siden av seg en klem. Lena la merke til at mange så ut til å kjenne tvillingene fra før. Andre stirret storøyd på det kongelige søskenparet. Lena prøvde å ikke være en av dem som glodde, men det var vanskelig. Der var de, på ekte! Karl Johan lot seg ikke affisere av blikkene, men smilte bredt til både alle og ingen, og fortsatte å gå selvsikkert mot pultene bakerst i klasserommet.

Herregud, han kom vel ikke hit? Lena stirret hardt ned i pulten. Angret på at hun hadde satt seg ved siden av en ledig plass. Å, nei. I sidesynet kunne hun se at han dumpet ned på den tomme stolen. Hun kjente at han så på henne. Heldigvis kremtet læreren høyt. Ove sveipet opp på en Ipad, myste litt med blikket og tittet ut over klassen.

– Velkommen til klasse 1A. Ja. Hva skal man si? Dere er en fin gjeng. Eller, det vil si, et par elever kommer først om noen dager.

Han fomlet og så på Ipaden igjen. Lena lurte på om den voksne mannen var nervøs.

– Men for å starte med de som har innfunnet seg, sa han og begynte navneoppropet:
– Karl Johan?
– Kalle, sa Karl Johan og smilte.

Klokka hadde ringt ut til friminutt, og alle andre hadde reist seg for å gå ut av klasserommet. Men Norges kronprins satt fortsatt på stolen sin, og nå holdt han fram hånda. Lena snudde seg mot ham og tok den, mens hun prøvde å smile tilbake så uanstrengt og naturlig som hun klarte.
–    Lena, sa hun.
–    Hyggelig å møte deg, Lene.
–    Lena, gjentok hun raskt.
–    Hm?
–    Jeg heter Lena, med a, sa hun og la til: – Som i «Kom igjen, Lena».
–    Hæ?
–    Som i sangen. Av Håkan Hellstrøm?

Lena strakte fram armene og gjorde noen dansebevegelser.

– Du vet … Duduidudi, kom igjen Leena.

Kalle så på henne med et blankt blikk. Hun begynte å snakke fortere, ivrig etter å komme seg gjennom dette.

– Som i den gamle låta. Mamma elsker Håkan Hellstrøm sånn skikkelig hardcore, og hun insisterte på å kalle meg opp etter den sangen. Så altså: Lena. Hallo.

Kalle heiste lattermildt på skuldrene.

– Aner ikke hva du snakker om. Men hei Lena, gjentok han og myste.

Hun hadde aldri før lagt merke til hvor blå øynene hans var.

– Som sagt, hyggelig å treffe deg.

Han kastet veska over skulderen og gikk. Lena klasket hendene mot de røde, varme kinnene sine. For et nek hun var. Her hilste hun på prinsen, og så babla hun om moren og Håkan Hellstrøm mens hun begynte å synge? Og danse!