Så kort var livet

Da Kjærlighetens Antarktis ble lansert i Sverige, var det mange som ble påminnet om en sak som preget nyhetene i Sverige i lang tid: Drapet på Catrine da Costa.

Sara Stridsberg roman Kjærlighetens Antarktis skildrer den absolutte utsattheten, ondskap, ensomhet og morskjærlighet. Dette er en brutal fortelling om uventet kjærlighet, ømhet og lys i det totale mørke.

Catrine da Costa ble sist sett i live pinseaften ved Kungsträdgården i Stockholm 10. juni 1984. Hun var prostituert og rusmisbruker. En måneds tid etterpå ble det funnet noen plastsekker med deler av en partert kropp i vannkanten ved Solna utenfor Stockholm, og kort tid etterpå dukket det ytterligere opp deler av samme kropp i noen sekker et stykke unna. Kroppen ble identifisert som den 27 år gamle da Costa. Hodet, kjønnsorgan, de indre organene og det ene brystet ble aldri funnet.

Styckmordsrättegången, som saken ble kalt, varte fra 1984-2012 og er en av de mest omtalte kriminalsakene i Sverige. Morderen ble aldri dømt, og saken endte opp som en såkalt cold case.

Denne brutale saken har også vært inspirasjonskilde til flere kunst – og popkulturelle verk, filmer, låter – i tillegg til podcaster, dokumentarer, bøker – ikke minst Millenniums-trilogien til Stieg Larsson. Og nå har muligens Sara Stridsberg hatt Catrine de Costa i tankene mens hun skrev Kjærlighetens Antarktis.

Stridsberg gir i romanen stemme til en ung, drept og partert kvinne – partert både fysisk og emosjonelt. Hun etterlater seg to barn, og har foreldre som lever videre. I romanen både overvåker hun dem, men forsøker også å komme seg fri fra minnene om dem og det livet hun har levd. Livet, som har vært preget av sorgen over en lillebror som druknet da hun var barn, om mannen hun elsket, om rusens numne trøst, om morskjærlighet, om håpet, om ensomheten og livet helt i randsonen av samfunnet. På denne måten utforsker hun også hva som blir igjen av et menneske når livet har tatt slutt.

Og selvfølgelig, med Stridsbergs vakre språk blir dette en leseopplevelse av de ytterst sjeldne. I et avsnitt i starten av boken, skildres en makaber handling slik:

Og nå skjærer han det som er igjen av kroppen min i sju deler og legger restene i to hvite kofferter. Hodet kaster han i dette avfallshullet som har en rosa spyliknende overflate. Det ligger ikke langt unna sjøen, en liten sti gjennom skogen, han har forberedt alt på et gammelt orienteringskart. Han står der en stund og ser ut over den seige boblende avfallshinnen før han slipper det forsiktig ned i møljen. Grønne og svarte fluer og skimrende øyenstikkere flyr i sikksakk over hinnen, og hodet mitt synker sakte til bunns, det er ikke så dypt, bare en liten meter. Det mørke håret står som en fallskjerm over hodet når det er i bevegelse og ingen kommer noen gang til å finne det, for det kommer til å etses raskt bort av syrene. Dette bildet dukker hele tiden opp igjen, håret mitt i vannet, hvordan det liksom streber oppover når hodet tar i bunnen, før det legger seg til rette. Og etterpå? Han følger stien tilbake. Solen er på vei ned på den andre siden av sjøen. Et stille regn faller over skogen. Jeg har alltid elsket regn. Alltid, så kort det var. Så kort det var, livet.

En svensk kritiker skrev at Stridsberg romantiserer døden, galskapen, elendigheten og det nedrigste, men hvis ikke litteraturen kan løfte det frem i lyset – hvem kan da gjøre det?

Anmeldelser:

«Det er et språklig overskudd i boken som fyrer opp leseren med kraft og en tro på at denne romanen fort kan bli en av årets beste.»

– Stein Roll, Adresseavisen 

«En av nordisk samtidslitteraturs ypperste forfattere har aldri vært bedre.»

– Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

«Det er lyst og mørkt. Grusomt og vakkert. Og Sara Stridsberg er rett og slett vanvittig god.» 

– Anette Os,  Fædrelandsvennen 

«Sara Stridsberg er vanvittig god. Stridsberg kan briljere med groteske så vel som vare og varme skildringer. Det er en krevende balansegang – fra det skjønne, vakre og poetiserende – til det bestialske og ytterst forferdelige. Men dette som premiss makter Stridsberg å lage en kjærlighetsskildring ut av bekmørket.»

– Endre Ruset, Dagbladet

«Sara Stridsberg skriv vakkert om det forferdelege på ein særeigen måte.» 

– Marta Norheim, NRK

«... rystende lesning fra en av Skandinavias virkelig moderne fortellere, i et språk som framstår både mer raffinert og tilgjengelig enn tidligere.» 

– Sindre Andersen, Klassekampen

«… veksler mellom mørke og lys, heslig og vakkert, med mange sanseinntrykk, poetiske bilder og utbredt symbolikk ...»

– Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad 

«En stor varme gjennomsyrer denne brutale romanen.»

– May Grethe Lerum, BOK365 

«Sara Stridsberg skriver nydelige setninger, og har hjertet på rett sted.» 

– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

«Forferdelig og vakker roman med særegen etisk tyngde.» 

– Kjetil Røed, Vårt Land