Guds beste barn
«Intens og brutal fortelling om rasisme, overfall og omsorgssvikt (...) Språket er brutalt og fenomenalt, mykt og hardt, spensten i dialogene gjør at sidene nærmest vender seg av seg selv (...)»
Dette skriver Stein Roll om Morten Papes Guds beste barn i Adresseavisen. Og det er en rå og rørende fortelling om vold, rasisme, svik og vennskap.
Simon er løslatt fra fengsel og har flyttet fra København for å skape en ny og trygg tilværelse for den lille familien sin, selv om fortidens demoner konstant spøker i bakgrunnen.
Fetteren Mickey har planer om å flykte fra ungdomsfengselet der han driver de andre til vanvidd med den uberegnelige oppførselen sin.
På Amager i København prøver Jamil å få livet tilbake på sporet etter å ha vært innlagt på en psykiatrisk institusjon. Likevel klarer han ikke å la hevntankene ligge. For noen år siden drepte Mickey og Simon bestevennen hans, Zeki i en rus av avstumpet hat.
Slaget
2008
Flere sirener. De hviner om ørene på ham og gjaller mot husveggene nede i Holmbladsgade. Han har hørt lyden for mange ganger til ikke å reagere på den. Men denne gangen blir han likevel stående. Denne gangen er lyden underlig beroligende. Oppe i leilighetene omkring ham har beboerne åpnet vinduene. Hvor lenge har de stått der? Han kan ikke lenger huske når alt dette skjedde. Tiden har mistet all relevans. Ansiktet føles kaldt og klamt. Inni ham tromler blodet rundt, orkestrert av et dundrende hjerte.
– Jeg har et siste spørsmål, Jamil.
– Ok. Ja …
Han hoster igjen, tungen klistrer seg til ganen.
– Vil du ha litt vann?
– …
– Kan vi be om et glass vann til vitnet?
Han kremter.
– Det er ok. La oss bare fortsette.
Anklageren strammer leppene. En snev av medlidenhet i stemmen hennes.
– Vi er snart ferdige. Og vi er alle glade for at du er her i dag, Jamil. Jeg kan ikke engang forestille meg hvor tøft dette er for deg. Å snakke om Zeki. Om den dagen.
Han nikker.
– Du var jo der. Du var der da han ble drept. Du så alt sammen skje.
Han nikker igjen.
– Ja, det gjorde jeg.
Ambulansen parkerer rett ved siden av Zeki. Redningsfolk hopper ut av kjøretøyet og ser til ham. Mange stemmer blandes inn i hverandre. Politi, ambulansefolk, tilskuere bak avsperringen som nettopp har blitt satt opp. Jamil hører alle stemmene. Både dem utenfra og innenfra.
Vil du smake på kølla, din pakkisjævel?!
Det sa han småtjukke av dem. Han som slo med køllen. Han med de sløve øynene. Det eneste som tydelig lyste ut av ham var nytelsen i hatet.
Den der satt godt!
Det sa han høye av dem. Han som kjørte. Han som steg ut av bilen med en kjøtthammer i hånden.
– Du kjente ham bedre enn noen annen. Dere var hverandres beste venner.
– Han var i hvert fall min beste venn.
Hun tar en kort pause.
– Hvorfor tror du at Zeki ble drept?
Han kikker opp, skrått bort mot fetterne og forsvarsadvokatene deres. Han vil se dem inn i øynene. Vise at han ikke er redd for dem. Den yngste av dem stirrer på ham. Et halvsløvt og følelsesløst blikk. Den eldste ser ned i bordet, en blodåre svulmer i tinningen.
Jamil kan nesten høre hva de tenker, merke den hånende pusten på tvers av rettslokalet. Han lener seg litt fram mot kobberlampen ved vitnestolen som lyser ned på de svette håndflatene hans.
– Fordi han var en pakkisjævel, sier han.
Blodet fra nesa til Zeki er fortsatt vått, boblende og lyserødt, kanskje det fortsetter å sive ut av ham. Hodet ligger litt skjevt mot venstre.
Tilhørerne i salen romsterer. Noen klapper i hendene.
– Ro!
– Det svaret må du utdype, Jamil. Uten å banne.
– Det var jo det de sa. Det var derfor de kom ut av bilen.
– Og hvem er «de»? Bare så alle er med.
Han nikker mot dem. Mot fetterne. Bødlene. Døden som sitter halvannen meter fra ham på høyre langside.
En oksygenmaske med slanger kravler på ansiktet til Zeki som en stor plastkakerlakk. De bærer ham inn i sykebilen, smeller hardt og støyende med dørene, kanskje han våkner av det. Betjenten står med blokk og kulepenn og prøver å avhøre Jamil, men han klarer ikke å samle seg. Han vil så gjerne bort til Zeki, trykke hånden hans og høre ham si at han har det bra.
Den yngste av fetterne smiler igjen. Hoverende. Som om han er stolt av alt sammen.
– Etter det du opplevede den ettermiddagen for snart et år siden, og etter at du har hørt om de tiltaltes tidligere voldsepisoder …
– Jeg trodde anklageren bare hadde ett siste spørsmål? avbryter domstollederen.
Han kikker bortover gata. Små blodstråler har sprutet utover flisene. Pizzaesken de spiste av for litt siden, ligger åpen på kanten av fortauet. Fingrene hans lukter fortsatt av tomatsaus og krydder etter at han måtte plukke maten ut av Zekis munn. Sykebilen kjører vekk for fulle sirener. Folk står fortsatt og glaner. Politibetjenten spør Jamil hvor han bor.
«Rett her borte. Ikke så langt herfra.»
«Er foreldrene dine hjemme?»
«Mamma er.»
«Sett deg inn i bilen, Jamil. Jeg kjører deg hjem.»
Anklageren legger kulepennen sin på bordet foran saksmappen.
– Mener du, Jamil … at de tiltalte drepte vennen din av rasistiske årsaker?
Alle kan plutselig høre sidemannen puste. Hele salen er stille.
– Hva skulle det ellers være?
– Takk, Jamil, sier anklageren. – Det var alt.
Blikket hans ender på steintrappa der de satt og spiste for litt siden. Avisvognen står der. Bare noen få reklameaviser ligger igjen. Kvalmen stiger opp i halsen på ham. Sjokket erstattes av gråt.
De var nesten ferdige med ruta.
