– Dette kan jeg ikke være med på

– Da jeg spurte deg om du ville lage denne boka sammen med meg, begynte vi nesten umiddelbart å snakke om at vi ville invitere forfatterne til å skrive om det norske, om hva det norske er for dem. Men hva er det norske for deg, Geir? Og hvorfor sa du ja til å bli med på å lage denne boka?, spør H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit i forordet som er en samtale mellom de to redaktørene. – Min første tanke var at dette kan jeg ikke være med på, svarer Geir Gulliksen. Han forteller i forordet at han tenkte at det ville ødelegge ham litt som forfatter. – Jeg vil jo gjerne bli sett på som kontrær, eller litt vanskelig, eller som en forsøksvis kritisk stemme, og det å lage en bok sammen med deg er liksom det motsatte av det jeg hadde tenkt meg å gjøre. Men jeg kjenner deg som en veldig god leser, det er derfor jeg ville være med. Og det ville heldigvis forfatterne vi inviterte også. Dessuten prøver jeg å bryte med alt sånt, alle forestillinger jeg har hatt om hva slags forfatter jeg skal være, forteller Gulliksen.

Resultatet av samarbeidet er tolv helt forskjellige tekster fra Marit Eikemo, Tomas Espedal, Helga Flatland, Vigdis Hjorth, Siri Hustvedt, Karl Ove Knausgård, Wenche Mühleisen, Agnes Ravatn, Maria Navarro Skaranger, Dag Solstad, Ole Robert Sunde og Demian Vitanza.
 

Kan man ødelegge et nasjonalt språk?
Er det nødvendig? 

Utdrag fra Dag Solstads tekst 

Jeg vet ikke hvor opptatt jeg er av å være nordmann, men at jeg er en norsk forfatter, det er jeg til det ytterste klar over. På spørsmål om hva det vil si å være norsk, kan jeg godt finne på å svare at jeg kunne like gjerne være estlender, det hadde sikkert vært vel så interessant. Jeg kunne godt forestille meg at jeg var dansk, bodde i København og hver formiddag kl. 13 gikk på kafé for å spise en bedre dansk frokost, med øl og snaps til. Hver dag. Men hvis jeg prøver å forestille meg selv som tysker, får jeg det ikke til. Heller ikke som engelsk. Eller fransk. Jeg greier ikke å se meg selv som en mann som tilhører en stormakt, der slutter min innbilningskraft å virke. Hele min tenkning er preget av at jeg kommer fra et lite land, og følgelig vil også mine forestillinger om nasjonalitet være preget av det. For eksempel at jeg tilhører et land som er lite tjent med nasjonal aggresjon for å hevde sin nasjonale overlegenhet, men derimot kan lide av en ulykksalig nasjonal selvhevdelse, som gjerne kan utarte til det latterlige, i sitt naive uttrykk, med sin vifting med norske flagg når nordmenn gjør det bra i vinteridretts grener som stort sett dyrkes i Norge, men som i bunn og grunn bunner i higen etter nasjonal stolthet, og ikke i en enøyd sjåvinisme, som har plaget Europas stormakter i århundrer. Som innbygger i et lite land er jeg per definisjon, historisk sett, en småkårsmann, stadig utsatt for herrer som vil bestemme over meg, og omgitt av landsmenn som setter sin ære i å føye seg for overmakten, og til og med å rose seg av det. (Er det mitt problem, eller er det et generelt problem, jeg går ut fra, dessverre, at det er mitt personlige problem, og altså «politikk».) I sin tid, i min ungdom, i 1966, spøkte vi med at grekerne var så selvstendige at de ikke tålte demokratiet, slik at NATO måtte se på at det ble gjennomført et såkalt nasjonalt «oberstkupp» der, rett nok overvåket og godkjent av sine herrer, USA, i motsetning til Norge, hvor det var utenkelig at statens voldsherredømme måtte gripe inn, overvåket, for ikke å si understøttet av de virkelige herrene i USA, hvis allierte vi til de grader var, i dag kan vi da også rose oss over at NATOs generalsekretær endelig er blitt et nasjonalt klenodium på linje med langrennsstjerner av begge kjønn. Altså: egentlig ville jeg ha vært greker, bosatt i Athen, og en virkelig motstandsmann.

Er det som forfatter jeg tenker slik? Som norsk forfatter? Og ikke som nordmann i og for seg? Jeg lar spørsmålet stå og går videre. Og prøver å peile inn spørsmålet om hva det vil si å være nordmann, ved å sammenlikne min norskhet med nasjonaliteten i to land som står oss nær, både geografisk, historisk, språklig og politisk, ja så nær at de for utenforstående virker ganske like, og stort sett kan betegnes under ett som Skandinavia. Jeg vil særlig legge vekt på forskjellen og forholdet til Sverige. Jeg bor i Oslo, i en av de mer velstående bydeler, og handler brød hos den lokale baker. I flere år nå har det vært en folkevandring fra Sverige til Norge, hvor unge svensker søker jobb enten fordi de er arbeidsledige i Sverige, eller fordi lønningene i Norge er langt høyere. Min lokale baker ansetter gjerne unge svenske ekspeditører, som altså betjener meg. Jeg vet utmerket hvordan nordmenn opptrer i Sverige, når de er i svenske sammenhenger. Det tar ikke lang tid før de legger av seg norsken og prøver å snakke svensk, det gjelder også for høyt utdannete nordmenn. Men de svenske ekspeditrisene i Norge gjør ikke det. De snakker konsekvent sitt eget morsmål i en underordnet stilling i et fremmed land. «Förlåt». «Tack så mycket», og så videre. Det virker sant å si som de blir litt fornærmet hvis de ikke forstår hva kundene sier til dem, og de norske kundene blir beskjemmet, og – det har jeg hørt – prøver selv å gå over til svensk. En tilsvarende situasjon på den andre siden av grensen, i Stockholm, ville aldri ha skjedd. Det som har skjedd, er at den svenske underordnedes språk viste seg å overtrumfe den norske velstående kundens språk, i en hverdagsscene i en norsk butikk. Hva kommer det av? At Sverige er forhenværende kolonimakt og Norge er og blir, selv etter 100 års selvstendighet, en koloni, som må bite i seg sitt eget språk.

I hvert fall gjelder dette for Østlendingen, altså den nordmannen som har sine røtter i områdene rundt Oslo, langs kysten på begge sider ned til Bohuslän i Sverige på den ene siden og til Kristiansand i Agder på den andre, og bygdene i Telemark, Buskerud, Hedmark og Oppland. Hvorvidt det gjelder for Vestlendingen, vet jeg strengt tatt ikke, men aner det, for hver gang jeg får et stykke brød av min svenske ekspeditrise og holder på å takke for det med et «tack så mycket», tenker jeg på mine vestlandske forfatterkolleger Kjartan Fløgstad og Einar Økland, og hva de ville ha sagt i samme situasjon, og biter hodet av mitt eget «tack så mycket» med et knapt uhørlig: Takk.

Utdraget er hentet fra Dag Solstads bidrag til Hjemlandet og andre fortellinger.