Hva gjør vi med julen?
Det blir ikke jul uten pinnekjøtt. Det må være snø, ellers blir det ikke jul. Jul er lukten av nystekt goro.
Skrevet av: Helga Feiring
Men hva gjør vi med julen,
spurte jeg.
Pappa og mamma hadde kalt inn til familieråd. Vi satt rundt kjøkkenbordet, mamma, pappa og hele søskenflokken. Det var helt stille. Vi var lammet av overraskelse, sjokk. Pappa hadde akkurat fortalt at han skulle flytte, at han og mamma skulle skilles. Ingen sa noe. Før jeg, storesøsteren, tok tak i det viktigste spørsmålet. Julen.
Det gjør vi akkurat som før,
sa pappa.
Vi feirer jul som vanlig.
Så vi så Tre nøtter til Askepott, slik vi pleier. Vi hadde pepperkaker, peppernøtter og kakemenn på det faste fatet. Stoffkransen jeg lagde på barneskolen hang på døra, som alltid, og den lille landsbyen av dorullnisser og fyrstikkhus stod på sølvfatet på pianoet. Vi gikk rundt juletreet og sang Du grønne, glitrende tre. Vi drakk eplemost fra Askim bærpresseri, vi hadde mandelpremie, spiste marsipan og Twist. Det luktet julemat i hele huset. Vi satt der i de vanlige bunadene våre, med det vanlige pinnekjøttet, sølvbestikket og fruktsalaten til dessert. Alt var som vanlig, men likevel var det vel heller motsatt. Det at alt var som vanlig jul rundt oss gjorde det enda mer tydelig at her var ingen ting som det pleide å være.
Er jul noe vi kan innkapsle i ting og lukter? Er jul avhengig av rigide tradisjoner?
Hva når det ikke snør, når bunaden er for trang, når juletrærne et år er utsolgt?
Hva skjer når man flytter fra hverandre? Er det ikke jul når barnet feirer med pappa, i en annen leilighet, med annen mat og andre klær?
Selvsagt er det det. Tradisjoner er fint, og det er hyggelig at arvebestikket blir brukt. Selv har jeg innsett at jeg må løse opp litt. Med en familie som består av mine, dine og våre barn blir ingen julaften lik, og savnet etter barna som ikke er her dette året blir for stort hvis fraværet skal understrekes av et alt er som vanlig. Vi pynter oss, vi spiser god mat, vi gir hverandre gaver. Kanskje har vi et pyntet tre i stua. Men julekulene er like glitrende og fine i vinduet som på treet. God festmat kan lages helt uten svor eller poteter. Og for barna er julen like spennende, strålende og skinnende blank uten sølvpuss.
Vi vet det jo. Egentlig. Det må ikke være snø, det blir jul.
Delt omsorg
Snart har Norunn levert masteroppgaven, og da er alt på plass: samboer, datter på tre, leilighet, venner, etter hvert kanskje også jobb.
Men så går Endre fra henne, og alt må tenkes på nytt. Norunn husker ikke hvem hun var før hun møtte Endre, oppgaven er bare rot, hun står i fare for å miste både leiligheten og støtten fra Lånekassen. Og når datteren slår og spytter, er det vanskelig å vite hva som er verst: å være alene eller å være alene med en treåring.
I et direkte og ujålete språk skildrer Helga Feiring hva vi trenger for å føle oss på plass i eget liv, og viser en kvinne som tvinges til ny forståelse om hvordan man viser omsorg for sine nærmeste, og seg selv.
«Delt omsorg er både godt sett og tenkt, og uten å røpe for mye, synes jeg jammen meg boka ender med å ha en god moral også.»
Maria Årolilja Rø, Adresseavisen
«Feiring tegner opp gjenkjennelige mennesker og scener. Helga Feirings debutroman viser fram det ubarmhjertige vilkåret familieforøkning skapes under.»
Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad
Møt Therese Tungen
Å leve med Sommertid
