Utdrag: Theo av Amanda Prowse

Løvetannbarnet Anna og rikmannssønnen Theo, to mennesker fra helt ulike verdener - kan de bygge en felles framtid?

Theo hadde en vanskelig oppvekst. På den eksklusive kostskolen følte han seg ofte ensom. Men han hadde én venn, én han kunne betro seg til. Som voksen gjør Theo det som er forventet av ham og begynner i farens firma. En dag blir han sittende fast i heisen med Anna.

Anna mistet moren sin tidlig og måtte klare seg selv, ofte med lite penger og uten noen nære familiemedlemmer. Hun drømmer om barn og familie. Theo sliter med minnene fra barndommen og med en stor hemmelighet han ikke klarer å dele med Anna.

Kan kjærligheten deres overleve fortidens hemmeligheter?

Les første kapittel av Theo her

Theo kjente at kvalmen bølget gjennom magen. Han svelget og kikket til høyre, langs den nedre delen av idrettsplassen, beregnet hvor lang tid det ville ta å løpe tilbake til huset og i sikkerhet hvis behovet skulle melde seg. Han visste at Mr. Beckett, husfaren, sannsynligvis fulgte med fra kontoret sitt, der han speidet ut gjennom det buede karnappvinduet mens han vippet på hælene og hadde hendene bak på ryggen. Han så for seg hvordan han stirret, streng i ansiktet, overvåket hver eneste bevegelse Theo foretok seg. «Du går øyeblikkelig!» hadde han frest. «Og du utfører den oppgaven du er satt til. Jeg vil du skal tenke over det du har gjort, gutt! Din oppførsel er ikke en Theobald-gutt verdig! Og jeg vil ikke ha noe av det, hører du?»

Og Theo hadde øyeblikkelig gått av sted mens han prøvde å ignorere frykten som fikk ham til å skjelve og tårene som brant bak øyelokkene, klar over at ingen av delene ville gjøre situasjonen bedre. Han betraktet det mørke, værbitte treverket i døren foran seg. Bare tanken på å ta kontakt med den beryktede mannen i den vindskjeve lille stua fikk hjertet til hamre som om det skulle sprenge seg ut mellom ribb-beina. Han hadde hørt forferdelige historier om det gretne trollet som bodde der inne. Theo fikk knapt puste, og det dirret i huden over brystbeinet. Han løftet den bleke hånden og knyttet den stramt, holdt den opp foran ansiktet og lukket øynene før han førte neven mot eikedøren, banket lett en gang, to ganger, og tok straks et skritt tilbake. Vinden strøk over svetten på overleppen hans. Det var kaldt.

Det oppsto en urovekkende taushet mens tankene raste, og han lurte på hva han skulle gjøre hvis ingen åpnet. Han visste at Mr. Beckett ikke ville tro ham, og utsiktene til ytterligere straff fikk det til å kverne i magen.

Omsider kom et hode med pistrete grått hår til syne gjennom det støvete lille vinduet i døren.

Theo svelget.

«Hvem er du?» spurte mannen alvorlig idet han røsket opp døren og kikket ned på ham.

«Jeg heter … jeg heter Theodore Montgomery, sir.» Det var så vidt han greide å snakke. Tungen lot til å være limt fast til den tørre ganen. Stemmen var knapt et pip.

«Theodore Montgomery?»

«Ja, sir.» Theo svelget, merket seg mannens myke Dorset-dialekt, samt at han ikke var et troll, i alle fall ikke av vekst. Men han så gretten ut. Munnen smilte ikke, og han hadde stikkende blå øyne og et fast blikk.

«Det var jammen litt av et navn. Hvor gammel er du?» «Jeg er … jeg er sju, sir.»

«Sju. Jeg skjønner. Hvilket hus bor du i – er det et Theobald-slips du har på deg?» Mannen smalnet blikket.

«Theobald, ja, sir.»

«Så du er Theodore fra Theobalds hus?» «Ja, sir.»

«Det var jo litt av et sammentreff.»

Mr. Porter ristet på hodet på en måte som Theo hadde sett mange ganger før, en gest som greide å formidle både skuffelse og irritasjon

Theo så på mannen, usikker på om det ville være riktig å rette på ham og si at det faktisk ikke var et sammentreff.

Mannen nikket, så ut i luften et øyeblikk, som om dette var av betydning. «Og du er kommet for å gjøre MATT?»

«Ja, sir.» Han prøvde å holde stemmen stødig; det var første gang han var satt til å gjøre «Marshalls tilleggstjenester», en straff som befant seg et sted mellom gjensitting og fysisk avstraffelse. Han var takknemlig for at han i det minste hadde unngått den sviende stokken til husfaren.

«Er det første gang?»

Mannen, som luktet av jord og kjemikalier, hevet haken og betraktet ham tilsynelatende gjennom de store, hårete neseborene sine. De minnet Theo om et geværløp, men et som skjøt grå knopper. Mannen var gammel og lignet mer på en bonde enn en bestyrer, minnet om de fyrene han hadde sett oppe i Skottland da faren tok ham med på rypejakten som begynte tolvte august, «den herlige tolvte». Han grøsset ved minnet om den helgen, hadde ikke syntes at det var det minste herlig. Han hadde ikke likt det, ikke i det hele tatt, og han skammet seg fortsatt over at han hadde grått ved synet av fuglenes vakre, droplete fjærdrakt når de hang slapt i munnen på jakthunden. Faren hadde vært svært misfornøyd og hadde nektet ham å bli med på jakten neste dag. I stedet måtte han sitte åtte timer i bilen med bare en skotskrutete termos med te og ett eneste tørt rundstykke. Det var ikke noe toalett i nærheten, så han måtte tisse i grøftekanten. Det var en kald dag, og han skalv sånn på hendene at han hadde skvettet på skoene sine. Heldigvis hadde de tørket før faren kom tilbake.

«Ja, sir.» Han nikket, snufset for å stanse tårene.

«Ja vel, for det første kan du slutte å si ‘sir’ til meg. Jeg er ikke lærer. Jeg er litt oppsynsmann og litt skogvokter. Jeg heter Mr. Porter. Forstått?»

«Ja, sir. Mr. Porter, sir.»

Mr. Porter satte nevene i siden på den utslitte tweedjakken og mønstret Theo fra topp til tå. «Du er en liten spjæling, tror du at du fikser å plukke søppel?»

Theo nikket ivrig. «Ja, sir. Jeg … jeg tror det, sir. Jeg har aldri gjort det før.»

«Det trenger du ikke bekymre deg for, det er lett som en plett. Vet du hva en plett er, Mr. Montgomery?»

«Nei, sir.»

«Jeg heter Mr. Porter, sa jeg.»

«Ja! Unnskyld …» Theo blunket. «Mr. Porter, sir.»

Mr. Porter ristet på hodet på en måte som Theo hadde sett mange ganger før, en gest som greide å formidle både skuffelse og irritasjon. Igjen dukket et bilde av faren opp i hodet. Theo ba en stille bønn om at Peregrine James Montgomery den tredje, Perry blant venner, ikke ville få høre om denne siste forseelsen. Theo hadde gått på Vaizey College i litt mer enn tre uker. Ikke bare hadde faren vært leder på Theobalds hus, han hadde også vært kaptein på både cricketlaget og rugbylaget, steget i gradene allerede første semester. Skoene hans var store å fylle. «Nå skuffer du meg ikke, gutt!» Farens ord runget i ørene som rullende torden.