Foto: Jens Kalaene/dpa / NTB 

Bli kjent med Jo Nesbøs nye univers

Kongeriket er en mørk og mektig spenningsroman om ambisjoner, lojalitet og kjærlighet. Ikke minst er det en roman om hemmeligheter som truer med å kutte båndene mellom to brødre. 

Les et utdrag fra kongeriket her

De to brødrene Roy og Carl Opgard ble foreldreløse som tenåringer. Foreldrene satte seg i bilen, men klarte ikke den krappe svingen rett nedafor fjellgården. Cadillac-en havnet dypt nede i kløfta som på folkemunne bare kalles Huken. Siden den gang har storebror Roy tatt ansvar, drevet gården på fjellet og den lokale bensinstasjonen i bygda Os. Og han har holdt løftet han en gang ga faren, at han alltid skulle passe på broren. Nå er Carl tilbake, og det pleier å bety trøbbel.

«Jøss, så god han er! … en uhyggelig god roman, som ingen andre enn Nesbø kunne skrevet.»

Cathrine Krøger, Dagbladet

Carl var utstyrt med en større utferdstrang og dro til USA. Årene der har gjort ham til en storkar både i egne og i bygdefolkets øyne. Femten år etter at han dro, kommer han hjem og har store planer for Os. Han vil bygge et spektakulært høyfjellshotell, sette Os på kartet, som han kaller det.

To brødre. Én kvinne

Med seg fra USA har Carl kona Shannon. I motsetning til hva Roy hadde forestilt seg, finner hun seg raskt til rette på gården, hvor planene om hvordan de får bygda med seg på utbyggingsplanene tar form. Shannon tilpasser seg både bygda og tilværelsen på fjellgården – de tre blir en familie. Noe som innebærer at Shannon også får innsyn i familiens hemmeligheter.

To brødre. Ett bygdesamfunn

Lesere i Norge kjenner Jo Nesbøs unike evne til å skildre troverdige mennesker og miljøer. Men få forfattere er bedre i stand til å gi en beretning fra et bygdesamfunn midt i Norge, ei slik bygd vi alle kjenner til, om vi bor der, har aner der eller om det er ett av disse stedene vi passerer på veien nær sagt over hele Norge. Samfunn preget av utflytting og frykt for hva som vil skje den dagen riksveien legges utenom bygda.

Kongeriket viser typene vi alle har sett eller kjenner igjen fra «vårt» bygdesamfunn. Her er Grete som driver den lokale frisør- og solariumssalongen, gammelordføreren som tilfeldigvis også er Carls tidligere svigerfar, den utrettelige lokaljournalisten Dan, som bedriver linedans mellom kritisk journalistikk og å bejuble initiativ for bygdas utvikling. Og utafor sentrum ligger gården, bensinstasjonen og planene som kan føre brødrene Opgard til både frelse og fortapelse.

To brødre. Én lensmann

Ja, og så er det lensmannen, det vil si lensmennene. Da Roy og Carls foreldre forulykket, var det gammellensmannen Sigmund Olsen som etterforsket saken. Levningene etter foreldrene ble hentet opp fra Huken, men det var for risikabelt å hente opp bilen fra sjakten, så vraket har blitt liggende. Utforkjøringen ble aldri skikkelig etterforsket. Nå, atten år senere, har Kurt Olsen overtatt lensmannsvervet etter sin far. Kurt har aldri slått seg til ro med hva som skjedde da ekteparet fra Opgard havnet i Huken.

Var det virkelig en ulykke? Og er det mulig å finne spor så mange år senere?

Les et utdrag fra Kongeriket her

I femten år hadde jeg bodd her aleine, men nå var det altså slutt.

Jeg hørte ham før jeg så ham. 

Carl var kommet tilbake. Jeg veit ikke hvorfor jeg tenkte på Dog, det var tjue år sia, men kanskje mistenkte jeg at den plutselige, uannonserte hjemkomsten måtte skyldes det samme som da. Som alltid. At han trengte hjelp av storebroren sin. 

Jeg stod ute på tunet, kikka på klokka. Halv tre. Han hadde sendt en tekstmelding, det var alt, sagt at de burde være framme til to. Men lillebroren min har alltid vært optimist, alltid lova litt mer enn han kan holde.

Jeg så utover landskapet. Det lille av det som stakk opp over skydekket under meg. Åssida på andre sida av dalen så ut som den fløyt på et grått hav. Vegetasjonen hadde begynt å få et rødstenk av høst her oppe i høyden. Over meg var himmelen blå og rein som et uskyldig ungpikeblikk. Lufta var god og kald og stakk i lungene hvis jeg trakk den inn for fort. Det føltes som jeg var helt aleine, hadde hele verden for meg sjøl. Eller, verden og verden, det var vel bare et Ararat-fjell med en gård på. Det hendte turister kjørte opp den svingete veien fra bygda for å sjekke ut utsikten, og da havna de før eller sia på tunet her. Og spurte gjerne om jeg fortsatt dreiv småbruket. Grunnen til at idiotene refererte til det som småbruk var antagelig at de trodde at en ordentlig gård måtte være som dem i lavlandet, med store åkrer, overdimensjonerte låver og svære, prangende våningshus. De hadde ikke sett hva en storm på fjellet kunne gjøre med et litt for stort hustak, eller prøvd å fyre i et litt for stort rom når kulinga blåste tretti kuldegrader gjennom veggen. De visste ikke forskjell på innmark og utmark, at en fjellgård er beite for dyr og kan være et øde kongerike, men mange ganger større enn lavlandsbondens jålete, korngule kulturlandskap. 

I femten år hadde jeg bodd her aleine, men nå var det altså slutt. En V8-er brumma og snerra et sted nede i skydekket. Lød såpass nær at den måtte ha passert Japansvingen midt i stigninga. Sjåføren ga gass, slapp opp, runda en av hårnålssvingene, ga gass igjen. Nærmere og nærmere. Du kunne høre han hadde kjørt disse svingene før. Og nå da jeg kunne skjelne nyansene i motorlyden, de dype sukkene når han gira, den dype bassen som bare en Cadillac på lave gir har, visste jeg at det var en DeVille. Samme som den svære, svarte doningen pappa hadde hatt. Selvfølgelig. 

Og der stakk den aggressive grillkjeften på en DeVille fram rundt Geitesvingen. Svart. Men en nyere modell, jeg tippa rundt 85. Men altså samme akkompagnementet. 

Bilen kjørte opp til meg, og ruta på sjåførsida glei ned. Jeg håpte at det ikke syntes, men hjertet mitt gikk som et stempel. Hvor mange brev, SMS-er og mails og telefonsamtaler hadde vi utveksla på alle disse åra? Ikke mange. Og likevel: Hadde det gått én eneste dag uten at jeg hadde tenkt på Carl? Neppe. Men det var bedre å savne ham enn å måtte deale med Carl-trøbbel. Det første jeg la merke til, var at han var blitt eldre. 

Jeg hadde ikke lyst til å le. Ikke ennå. Men jeg greide ikke la være. 

«Unnskyld, min herre, men er vi kommet til gården til de berømte Opgard-brødrene?» 

Og så gliste han. Ga meg det varme, gode, uimotståelige smilet, og det var som tida ble strøket både av ansiktet hans og kalenderen som sa at det var femten år sia sist. Men blikket hadde også noe undersøkende, som om han testa badevannet. 

Jeg hadde ikke lyst til å le. Ikke ennå. Men jeg greide ikke la være. 

Bildøra gikk opp. Han åpna favnen, og jeg gikk inn i den. Noe sier meg at det burde være omvendt. At det var jeg – storebroren – som skulle åpne min for ham som kom hjem. Men et sted på veien hadde rollefordelinga mellom meg og Carl blitt mer uklar. Han hadde vokst seg større enn meg, både kroppslig og som person, og det var han som hadde overtatt taktstokken – i alle fall når vi var i selskap med andre. Jeg lukka øynene, grøssa og trakk pusten skjelvende, trakk inn lukta av høst, Cadillac og lillebroren min. Han brukte en eller annen herreduft, som de kaller det. 

Passasjerdøra var gått opp. 

Carl slapp meg og leda meg rundt den veldige forenden av bilen og til henne som stod vendt mot dalen. 

«Det er virkelig vakkert her,» sa hun. Skikkelsen var liten og spinkel, men stemmen dyp. Aksenten var tydelig, og hun hadde bomma med tonefallet, men det var i alle fall norsk. Jeg lurte på om det var en setning hun hadde øvd på på veien, noe hun hadde bestemt seg skulle sies enten hun mente det eller ikke. Noe som skulle få meg til å like henne enten jeg ville eller ikke. Så snudde hun seg mot meg og smilte. Det første jeg så, var at ansiktet var hvitt. Ikke bleikt, men hvitt som snø som reflekterte lyset slik at det nesten var vanskelig å se konturene i det. Det andre var at øyelokket på det ene øyet var trukket halvt ned, som en rullegardin, som om halve henne var jævlig søvnig. Men den andre halvparten så våken ut. Et livlig brunt øye som kikka ut på meg fra under en kortklipt sveis av flammende rødt hår. Hun hadde på seg en enkel, svart kåpe uten innsving, og det var ingen tegn til former under heller, bare en svart høyhalsa genser som stakk opp av halslinninga. I det hele tatt var førsteinntrykket en veldig spinkel guttunge fotografert i svart-hvitt, men hvor håret var fargelagt etterpå. Carl hadde alltid hatt draget, så derfor var jeg ærlig talt litt overraska. Det var ikke det at hun ikke var søt, for det var hun vel, men det var ikke et støkke, som de sier rundt her. Hun fortsatte å smile, og sia tenna ikke skilte seg merkbart ut fra huden, betydde det at de også var hvite. Carl hadde også hvite tenner, hadde alltid hatt det, i motsetning til meg. Han fleipa med at det skyldtes at hans ble bleika av dagslyset fordi han smilte så mye mer. Kanskje var det det de hadde falt for ved hverandre; hvite tenner. Speilbildet. For sjøl om Carl var høy og brei, lys og blåøyd, så jeg slektskapet med en gang. Noe livsbejaende, som de kaller det. Noe optimistisk, en vilje til å se det beste i mennesker. I seg selv og i andre. Nå ja, jeg kjente jo ikke jenta ennå.