Utdrag: Vinterland av Faber & Pedersen

Vinterland er en skarp kriminalroman om terror, ondskap og maktesløshet.

Det er lille julaften, Signe Kristiansen, etterforskningsleder ved Københavns drapsavsnitt, blir oppringt av sjefen. Ferien er avlyst: Det har vært en enorm eksplosjon ved julemarkedet på Kongens Nytorv. 19 personer er drept, mange flere skadd. Danmark er rystet, og alle kluter settes til for å finne ut hva som har skjedd og hvem som står bak.

Den tidligere stjernepolitimannen Martin Juncker, Signes gamle mentor, har etter en grov tjenestefeil blitt flyttet langt ut i provinsen. Her bor han hos sin stadig mer demente far, og fått ansvaret for å lede den nyopprettede lille politiavdelingen. Det burde være udramatisk, helt til en spektakulær drapssak havner på hans bord.

Etterforskningen i København står i stampe, og sporene endres stadig, inntil Signe får et tips som peker mot et sted hun ikke i sin villeste fantasi hadde forestilt seg.

Les et utdrag av Vinterland 

Sommervinden smyger seg lunt rundt ansiktet hennes. Hun går barbeint over plenen, og hun er lett som en fjær. Gresset er fuktig av morgendugg, en svarttrost synger et sted i hagen, og hun føler en glede i kroppen hun ikke har følt på uminnelige tider.

«Jeg er,» sier hun til seg selv uten at hun helt forstår hvorfor. Så smiler hun og sier det igjen, fordi det lyder fint. «Jeg er.»

Hun hører en lyd i det fjerne. Som en hammer slått mot en treplate. Hun ser seg rundt. Det er ingen der. Men der er lyden igjen. Nærmere. Hun blir engstelig, kjenner hvordan lyden griper tak og trekker henne opp. Hun prøver å kjempe imot, bildet av hagen går gradvis i oppløsning, hun griper etter det, men får ikke tak. I en langsom, oppadgående spiral svever hun gjennom de øverste kjølige lagene mellom drøm og virkelighet og våkner med et rykk.

Hun sperrer øynene opp og stirrer ut i mørket med bankende hjerte. Er det noe der? Hun lytter. Bortsett fra det langsomme suset fra vinden, som nå rusker i treets nakne greiner ute på tunet, er det helt stille.

Så er den der igjen. Tre hissige slag. Og plutselig går det opp for henne hva det er. Det er noen som banker på døra.

Det er en fremmed lyd. Hun har bare hørt dørhammeren noen få ganger i løpet av de fire årene de har bodd i huset, for vanligvis får de ikke besøk. En gang i tiden hadde de venner, men ikke nå lenger. Hun vrir på hodet. De grønne tallene på klokkeradioen viser 04.16.

Hvem er det som kan finne på å dukke opp på denne tiden av døgnet? tenker hun. Politiet? De holdt øye med ham en stund, såpass vet hun, men ikke i senere år. Hvem da? Et ran?

Men ville ranere banke på?

Hun strekker ut armen og rister i mannen sin. Han ligger med ryggen til og sover tungt, det hører hun på pusten. Hun rister igjen, hardere.

«Hva er det?» mumler han søvndrukkent.

«Det er noen som banker på. Du må våkne, for faen,» sier hun, klarer ikke å skjule irritasjonen.

Han snur seg møysommelig rundt, løfter den store kroppen halvveis opp og støtter seg på albuene.

«Banker på? Hva er det du snakker om?»

Han er knapt våken, og ordene er utydelige i munnen, men hun hører også en uro i stemmen, kanskje til og med frykt. Hun rister nervøst på hodet. Hva er det som skjer?

«Det banker på døra. Gå nå ut og lukk opp.» Stemmen hennes sprekker.

Han sukker, svinger beina over sengekanten og reiser seg. Står et øyeblikk og sjangler litt. Så gjenvinner han balansen og går med tunge skritt ut i gangen. Lukker døra etter seg.

Hun hører at han vrir om nøkkelen i låsen og tar tak i håndtaket. Så blir døra dyttet hardt opp. En stemme sier noe, men hun kan ikke høre hva. Mannen hennes roper et eller annet, som hun heller ikke kan skjelne.

Det høres ut som om noen tar tak, presser ham tilbake og klasker ham opp mot veggen med et hult dunk. Han stønner av smerte.

Et øyeblikk er hun helt lammet. Så kjenner hun panikken klemme til rundt mellomgulvet. Huset deres ligger enslig til her ved skogen. Den nærmeste naboen, som hun aldri har snakket med, bor flere hundre meter unna. Og det er en gammel dame, så hva skulle hun bidratt med?

Hundene, tenker hun. Hundene!

Hun river opp skuffen i nattbordet og roter rundt etter peppersprayen. Så drar hun dyna til side, hopper ut av senga og åpner forsiktig den andre døra til soverommet, den som fører inn i stua. Det er klar bane. Hun går så stille og fort som den 103 kilo tunge kroppen tillater, bort mot terrassedøra.

Hun presser dørhåndtaket ned, nesten lydløst, skyver døra opp og løper ut på terrassen, mot hundegården. Merker knapt den bitende kulden og de iskalde småsteinene som skjærer inn i de nakne fotsålene.

De to store, muskuløse hundene kommer brasende ut av hundehuset og begynner å gjø som gale når de ser henne. De har alltid vært hans, og bare hans, og hun er redd for dem. Men nå skal de slippes løs. Nå skal hundene redde dem begge. Frosten har kjølt ned slåen, metallet føles som en skarp kniv mot de søvnvarme fingrene hennes da hun med skjelvende hender famler for å åpne den uten å miste peppersprayen. Hundene hopper forventningsfullt opp mot grinden mens de bjeffer. Store, hvite skyer damper fra kjeften deres. Hun drar i grinden og går til side for å gi dyrene plass. Kjenner lettelsen skylle gjennom seg.

Men før hun får åpnet helt, griper noen tak i henne.

Hun skriker. Det føles som om overarmene hennes blir spent fast i to skrutvinger. Før hun for alvor registrerer smerten fra fingrene som nå borer seg inn i huden, blir hun presset opp mot grinden. Ståltråden skjærer seg inn i pannen og kinnene, hundene på den andre siden av gjerdet hopper opp mot kroppen hennes og knurrer som gale. Hun kan lukte den søte kjøtteterduften i skyene fra dyrenes ånde, mens de danser på bakbeina og kaster seg hissig mot grinden, krafser henne i ansiktet med klørne og river hull i stoffet på nattkjolen.

Mannen presser kroppen sin mot hennes og dytter for at hundene ikke skal slippe ut. Han tar i, for de er sterke, og de er to. Luften blir presset ut av lungene hennes, og hun hiver etter pusten. Det svir i ansiktet og på brystet, og hun klynker maktesløst da hun i øyekroken ser at han får lukket slåen igjen med den ene hånden mens han holder henne fast med den andre, som om hun var en filledokke. Så river han henne vekk fra grinden og kaster henne hardt ned på bakken. Hun slår tinningen i de iskalde hellene og mister bevisstheten et par sekunder.

Da hun kommer til seg selv igjen, har han snudd henne så hun ligger på magen. Peppersprayen,

tenker hun og famler febrilsk etter den på bakken. Hun får tak i den glatte sprayboksen, men en fot blir plantet på armen hennes og hun stønner av smerte da mannen tråkker til. Så kjenner hun et fast grep rundt begge håndleddene og blir dratt opp. Hun kjemper desperat etter fotfeste så hun ikke skal henge etter de vridde armene og skuldrene med hele tyngden, men en dyp smerte brer seg likevel ut i alle ledd.

Hun er fortsatt omtåket. Kloremerkene svir i ansiktet. Mannen dytter henne tilbake mot terrassedøra og inn i stua. Hun ser mannen sin på en stol ved spisebordet. En annen skikkelse står noen meter unna og peker på ham med en pistol.

Hva er det de vil? Hun prøver å berolige seg selv. Kanskje det er et hjemmeran likevel. Kanskje de bare vil ha penger. Smykker. TV-en og datamaskinene.

Hun blir presset ned på magen. Han som har overmannet henne, går bort til en veske som står ved døra ut til gangen. Med en anstrengelse vrir hun på hodet og følger ham med øynene. Hun har følt det, og nå ser hun det: Han er kjempestor.

Han fisker noe opp fra vesken og kommer tilbake med en teiprull i hånden. Stiller seg på kne ved siden av og tar tak i armene hennes, samler dem bak på ryggen og teiper dem sammen. Deretter gjør han det samme med anklene. Så tar han tak i føttene hennes og drar henne over gulvteppet bort til den andre enden av stua, som om hun var en halvfull sekk med poteter.

Hele kroppen hennes rister av sjokk, kulde og uvisshet om hva som skjer. Tårene renner nedover kinnene og svir i sårene etter hundeklørne. Mannen tar teiprullen opp fra gulvet, går bort til henne, biter av en ny teipbit og bøyer seg ned over hodet hennes. Det demrer for henne hva han har tenkt å gjøre. Hjertet hamrer.

«Nei,» trygler hunn. «Jeg er tett i nesen, jeg får ikke puste. Jeg blir kvalt. Jeg … du må ikke …»

Han ser uttrykksløst på henne. Så legger han rolig teipbiten over munnen hennes og river av et lengre stykke, fester det over den første biten og surrer det et par ganger rundt hodet hennes.

Hun kjemper for ikke å få panikk. Hvis hun ikke får kontroll over pusten, vil hun dø ganske snart. Det ene neseboret er helt tett, gjennom det andre suger hun så mye luft som hun klarer ned i lungene.

Øynene hennes har begynt å venne seg til mørket. Mannen med pistolen har satt seg i sofaen. Den store har begynt å teipe mannen hennes fast til stolen. Øynene hans er sperret opp og lyser som refleksbrikker i mørket.

«Hva har vi gjort?» klynker han.

«Vi?» Stemmen er mørk og veltalende. «Vi har ikke gjort noe. Du har gjort noe. Ikke sant?»

«Skal jeg … skal jeg altså …» Mannen hennes begynner å gråte.

Hun merker at panikken holder på å ta henne igjen, slimhinnen i det neseboret som ikke er tett, begynner å hovne opp, og hun suger desperat inn luft. Hun kan høre hundene gjø, men ikke like vilt som før.

«Om du skal hva? Dø?» Han går et skritt tilbake og betrakter verket sitt. «Hva tror du selv?»

Den andre mannen har reist seg fra sofaen og rekker fram noe. Det ligner en slags stokk? Den store tar den imot. Veier den i hendene. Mannen hennes hoster og stønner astmatisk, og angsten vokser i magen hennes.

«Og kona?»

Den store går bort til henne. Han stiller seg så tett inntil at hun ikke kan se ansiktet hans, bare den nederste delen av beina, og hun tør ikke vri ansiktet opp. Han støtter seg til det hun nå ser ikke er en stokk, men et jernrør. Jernet er svart i mørket. Bortsett fra fem små, blanke, parallelle streker som ligner skår etter en baufil nederst på røret, rett foran øynene hennes. Som trofémerker på geværkolben til en snikskytter.

«Hun har ikke … hun har jo ikke gjort noe,» stammer mannen hennes. «Eller?»

Den store mannen står helt stille. I en evighet, syns hun. Hun er så skrekkslagen at hun ikke lenger klarer å kontrollere blæra, og kjenner at den varme urinen renner nedover låret.

Mannen snur seg og går tilbake til bordet. Han betrakter jernrøret og stryker hånden over det.

«Det er ikke bare et spørsmål om hva man har gjort. Men også om hvem man er. Hva man er.»

Han slår røret prøvende et par ganger i håndflaten. Så stiller han seg bak mannen hennes, som desperat prøver å snu på hodet for å se hva som skjer bak ryggen hans, men han klarer ikke, overkroppen er teipet fast til ryggstøet, og han kan bare vri hodet 90 grader. Han gir opp og ser på kona med et blikk som rommer all verdens sorg og anger.

«Unnskyld,» mumler han hest.

Hun forsto ikke hva den store mannen med jernrøret mente i stad. Og hun forstår det fortsatt ikke. I noen sekunder er det som om alt rundt henne stivner. Den eneste lyden er åndedrettet til mannen hennes, og vinden som rusker i trærne ute i hagen.

Hagen. Hun kan fortsatt kjenne følelsen av det våte gresset under føttene. Følelsen av sommer og glede. Dette er bare et mareritt, tenker hun. Du våkner snart.

Men så tar den store mannen tak rundt jernrøret med begge hender som om det var et samuraisverd, og det føles som om en iskald vind feier håpet hennes bort, plutselig skjønner hun at det ikke er et mareritt, men virkelighet, og at de skal dø, begge to.

Hun skriker, men skriket blir hengende i munnen bak teipen.

Mannen stiller seg bredbeint og går litt ned i knærne. Han fører røret fram og tilbake et par ganger for å forsikre seg om at han ikke treffer taket. Så ser hun hvordan han sikter godt, puster dypt inn, spenner musklene i den kraftige overkroppen.

Og slår.

Hun kaster hodet desperat til siden for å unngå synet. Kniper øynene igjen. Men den våte og knasende lyden av et kranie som blir knust som en overmoden melon, klarer hun ikke hindre i å trenge inn i hjernen.