Utdrag: Sløve hester av Mick Herron.

Sløve hester kaster oss rett inn i et nervepirrende terrorscenario: Den unge MI5-feltagenten River Cartwright er på King's Cross stasjon, hvor han skal finne og pågripe en mistenkt selvmordsbomber. Ifølge instruksen er bomberen fra Midtøsten, iført hvit t-skjorte under blå skjorte. River og de andre agentene finner mannen som passer beskrivelsen, men han er ingen selvmordsbomber. Plutselig blir River usikker: hvit t-skjorte under blå skjorte, eller blå t-skjorte under hvit skjorte?

«Serien om Jackson Lamb er årets oppdagelse. Dette er knallsterk og original krim»

Asbjørn Slettemark

Sløve hester er første bok i serien om Slough House, avdelingen hvor MI5-agenter blir omplassert etter å ha begått utilgivelige tjenestefeil eller på annet vis tabbet seg ut. Sjefen her er Jackson Lamb: tjukk, uflidd, kjederøykende og intenst utrivelig - og, skal det etter hvert vise seg, en genial spion med en ryggrad av stål.

Dette sier anmelderne om Sløve hester

«(… Herron har lest sin Carré meget grundig. Og tatt lærdom av det.»

Ingvar Ambjørnsen, VG

«Historien engasjerer, underholder og irriterer deg. (…) sjelden har jeg blitt så glad i en gjeng med surmagede underytere og halvtullete idioter som det jeg ble i denne forviste gruppa av fallerte MI5-agenter. (...) Resultatet er hysterisk morsomt og knall spenning. High five på terningen fra meg.»

bokbloggeir.com 

«Leken og spennende. Overbevisende og velskrevet er den, den første romanen i en ny serie om de dysfunksjonelle agentene i Slough House.

Ola Hegdal, NRK

Les første kapittel av Sløve hester

På denne måten falt River Cartwright ned fra karrierestigen og ble en av de sløve hestene.

Ti på halv ni tirsdag morgen. King’s Cross stasjon er stappfull av det GK kaller andre folk. «Ikke-stridende, River. Helt grei jobb i fredstid.» Han hadde en norm: «Vi har ikke hatt fred siden september ‘14.»

Måten GK sa det på, fikk River til å se det for seg med romertall. MCMXIV.

Han stoppet opp og lot som om han så på klokka; en manøver som for andre så ut som om han gjorde nettopp det: så på klokka. Pendlerne fosset rundt ham som vann rundt en stein. De var tydelig irriterte: sukket og stønnet. Ved den nærmeste utgangen – et lyst hull der det svake januarlyset strømmet inn – sto to av de svartkledde fikserne som statuer. De ikke-stridende hevet ikke et øyenbryn over den tunge bevæpningen, de hadde kommet langt siden 1914. 

Fikserne – som ble kalt det fordi de fikk jobben gjort – holdt seg i bakgrunnen, i henhold til instruksene.

Målet var tjue meter unna. «Hvit T-skjorte under blå skjorte,» gjentok River dempet, og registrerte detaljer som han føyde til Spiders skisse: ung mann, tilsynelatende fra Midtøsten; blå skjorte med opprullede ermer, ny og stiv svart olabukse. Hvem kjøpte nye buk-ser til en svipptur som denne? Han fortrengte informasjonen; et spørsmål til senere bruk.

Ryggsekken på målets høyre skulder hang skjevt, noe som antydet at den var tung. Ledningen som gikk opp til øret hans, lik den River hadde, kunne være fra en mobil.

«Bekreft visuell kontakt.»

River tok seg til øret med venstre hånd og snakket dempet inn i noe som så ut som en mansjettknapp. «Bekreftet.»

En gruppe turister sto midt i veien, med bagasjen plassert som om de hadde forskanset seg. River gikk utenom uten å ta blikket fra målet, som hadde kurs for de borteste sporene, der togene til Cambridge og de østlige destinasjonene lå.

Tog som generelt ikke var så overfylte som hurtigtogene nordover.

Ubudne bilder dukket opp: forvridd metall strødd ut langs flere kilometer med ødelagte skinner. Brennende busker ved siden av skinnegangen, med kjøttstykker hengende her og der.

«Det du må huske på» – hadde GK sagt – «er at det verste som kan skje, faktisk skjer av og til.»

Det verste hadde skjedd stadig oftere de siste årene. To transportbetjenter ved en billettsperring ignorerte målet, men så granskende på River. Ikke kom bort til meg, manet han taust. Hold dere unna. Det var de små detaljene som telte. Det siste han ønsket, var en høylytt diskusjon; noe som kunne skremme målet.

Betjentene pratet videre.

River stoppet opp og sorterte tankene.

River Cartwright var middels høy: En ung mann med lyst hår og lys hud, grå øyne som ofte virket innadvendte, skarpskåren nese og en liten føflekk på overleppen. Når han konsentrerte seg, rynket han pannen på en måte som gjorde at folk trodde han var forundret. I dag var han kledd i blå olabukse og mørk jakke. Men hadde man spurt ham om framtoningen hans den morgenen, ville han nevnt håret. Han hadde begynt å bruke en tyrkisk frisør, og der går de tett på med saksen, før de svir av ørehårene med åpen flamme. Man får ikke noe forvarsel om dette, så da River reiste seg fra stolen, var han både skrellet og svidd. Det kilte fortsatt i hodebunnen når det kom et vindpust.

Uten å ta blikket fra målet, som nå var 40 meter foran ham, snakket River i knappen igjen – holdt hele tiden blikket på ryggsekken. «Følg etter. Men på god avstand.»

Hvis det verste var en eksplosjon om bord i et tog, var det nest verste en eksplosjon på perrongen. Nylige hendelser viste at folk var mest sårbare på vei til jobb. Ikke fordi de var svakere. Men fordi de var mange, pakket sammen på avgrensede områder.

Han så seg ikke rundt, stolte på at de svartkledde fikserne var like bak.

Til venstre for River lå det sandwichkiosker og kaffebarer, en pub og en bod som solgte pai. Til høyre for ham sto det et langt tog. Bortover perrongen sto reisende og bakset kofferter inn gjennom togdørene, mens duene flakset høylytt fra bjelke til bjelke i taket. Instrukser strømmet ut fra en høyttaler, og folkemengden i avgangshallen bak River økte med tilstrømningen.

Togstasjoner hadde alltid en atmosfære av undertrykt bevegelse. En folkemengde var som en tikkende bombe. Folk var fragmenter. De var bare ikke klar over det.

Målet forsvant bak en gruppe med reisende.

River gikk mot venstre, og målet dukket opp igjen. Han passerte en av kaffebarene. Et par som satt der utløste et minne hos ham. På denne tiden dagen før hadde River vært i Islington. En del av forfremmelsesprøven hans besto i å lage en mappe på en offentlig person: River var blitt tildelt en skyggeminister for kultur, men ministeren fikk plutselig slag og havnet på en privatklinikk i Hertfordshire. Siden River ikke ble tildelt noen ny person å granske, valgte han en selv. Han fulgte etter Lady Di i to dager uten å bli oppdaget –kontor/treningssenter/kontor/vinbar/kontor/hjem/kaffebar/trening … Logoen til denne kaffebaren utløste minnet. I hodet hans bjeffet GK den samme reprimanden: «Tanker. Hode. Samme sted, lurt, ikke sant?»

Definitivt.

Målet dreide mot venstre.

«Potterville,» mumlet River for seg selv.

Han gikk under broen og tok til venstre, han også. Et kort glimt av himmelen over – grå og fuktig som en oppvaskklut – og så kom han til den lille avgangshallen med spor 9, 10 og 11. Ut fra ytterveggen stakk det en halv bagasjetralle: spor 93/4. Perrongen til Galtwort-ekspressen. River gikk forbi på innsiden. Målet var allerede på vei bortover perrongen til spor 10.

Alt akselererte.
 

Men målet så seg ikke tilbake, bare fortsatte videre, som om han han skulle om bord i den borteste vognen: hvit T-skjorte, blå skjorte, ryggsekk og det hele.
River snakket inn i knappen sin igjen. Ga ordren – ta ham – og begynte å løpe.

Det var ikke mye folk der – neste tog skulle ikke gå før om et kvarter. En mann satt på en benk og leste en avis, og det var stort sett alt. River satte opp farten og krympet avstanden. Støyen bak ham endret karakter – fra stemmesurr på alle kanter til en konsentrert mumling – og han skjønte at fikserne ble kommentert.

Men målet så seg ikke tilbake, bare fortsatte videre, som om han han skulle om bord i den borteste vognen: hvit T-skjorte, blå skjorte, ryggsekk og det hele.

River snakket inn i knappen sin igjen. Ga ordren – ta ham – og begynte å løpe.

«Alle sammen ned på bakken!»

Mannen på benken reiste seg, og ble løpt ned av en svartkledd skikkelse.

«Ned!»

Lenger borte langs sporet hoppet ytterligere to mann ned fra taket på toget og stilte seg i veien for målet, som snudde seg og så at River viftet med flat hånd som tegn på at han skulle legge seg ned.

Fikserne ropte ordrer:

Sekken!

Slipp sekken!

«Legg sekken på bakken,» sa River. «Og still deg på kne.»

«Men jeg –»

«Slipp sekken!»

Målet slapp sekken. En hånd fisket den opp. Andre hender tok tak i lemmene hans: målet ble lagt flatt ned på gulvflisene med sprikende armer og bein, mens River fikk sekken. Han satte den varsomt ned på den nå tomme benken og åpnet glidelåsen.

Over ham strømmet en automatisk melding ut under takbjelkene. Kan førstebetjent Samms komme til operasjonsrommet.

Bøker, en A4-blokk, et pennal.

Kan førstebetjent Samms

En Tupperwareboks med en osteskive og et eple.

komme til

River kikket opp. Det rykket i leppen hans. Så sa han helt rolig –

operasjonsrommet

«Ransak ham.»

«Ikke slå!» sa gutten utydelig: han lå med ansiktet i gulvet og flere skytevåpen rettet mot hodet.

Målet. River minnet seg selv på det: ikke gutten. Målet.

Kan førstebetjent Samms

«Ransak ham!» Han snudde seg mot ryggsekken igjen. Pennalet inneholdt tre kulepenner og en binders.

komme til

«Han er ren.»

River slapp pennalet ned på benken og snudde sekken på hodet. Bøker, notatblokk, en enslig blyant, en lommepakke med papirhåndklær.

operasjonsrommet

Innholdet falt ut på gulvet. Han ristet på sekken. Ingenting i lommene.

«Sjekk ham igjen.»

«Han er ren.»

Kan førstebetjent Samms

«Kan noen slå av den forbanna greia?»

Han hørte panikken i sin egen stemme og lukket munnen.

«Han er ren, sir.»

komme til

River ristet sekken som om den var en rotte, før han slapp den.

operasjonsrommet

En av fikserne begynte å snakke dempet, men bestemt inn i en mikrofon på jakkeslaget.

River oppdaget at en kvinne stirret på ham gjennom vinduet i toget som sto på sporet. Han overså henne og begynte å jogge bortover perrongen.

«Sir?»

Det var en viss sarkasme i tonen.

Kan førstebetjent Samms komme til operasjonsrommet.

Blå skjorte, hvit T-skjorte, tenkte River.

Hvit skjorte, blå T-skjorte?

Han satte opp farten. En transportbetjent tok et skritt fram da han kom til billettsperringen, men River rundet ham, ropte en utydelig instruks og løp i full fart tilbake til hovedavgangshallen.

Kan førstebetjent Samms – og deretter den innspilte meldingen, en kodet beskjed til de ansatte om at det var iverksatt en sikkerhetsprosedyre:

«På grunn av en hendelse blir stasjonen evakuert. Vennligst gå til nærmeste utgang.»

Han hadde maks tre minutter på seg før Bikkjene kom.

Føttene til River gikk av seg selv og førte ham raskt mot den store avgangshallen mens han fortsatt hadde plass til å bevege seg. Men folk kom ut av togene på alle kanter rundt ham, meldingene om bord hadde satt en brå stopp for reiser som ikke hadde begynt, og panikken var bare et øyeblikk unna – en massepanikk lå aldri langt under overflaten, ikke på stasjoner og flyplasser. Briter ble ofte karakterisert som rolige og sindige, og ofte fjerne.

Det sprakte til i øret hans.

Høyttaleren meldte: «Vennligst gå rolig til nærmeste utgang. Stasjonen er nå stengt.»

«River?»

Han ropte inn i knappen sin: «Spider? Din idiot, du ga meg feil farger!»

«Hva faen er det som skjer? Folk strømmer ut fra alle –»

«Hvit T-skjorte under blå skjorte. Det var det du sa.»

«Nei, jeg sa blå T-skjorte under –»

«Faen ta deg, Spider.» River røsket ut øreproppen. Han hadde kommet til trappa der folk vanligvis ble sugd ned til T-banen. Nå strømmet de ut. Det var mest irritasjon å spore, men den var ispedd frykt og undertrykt panikk. De fleste tenker at enkelte hendelser bare rammer andre. For mange er døden en slik hendelse. Høyttalermeldingene gnagde på den tanken.

«Stasjonen er nå stengt. Vennligst gå til nærmeste utgang.»

T-banen var byens hovednerve, tenkte River. Ikke et jernbanespor med tog i østlig retning. T-banen.

Han trengte seg inn i folkemengden som var på vei ut, brydde seg ikke om irritasjonen han skapte. Slipp meg fram. Det hadde minimal effekt. Sikkerhetstjenesten. Slipp meg fram. Det var bedre. Folk gikk ikke til side, men de sluttet å dytte tilbake.

To minutter til Bikkjene kom. Mindre.

Korridoren utvidet seg ved foten av trappa. River løp rundt hjørnet og kom til et større lokale – billettautomater langs veggene; stengte billettluker; køene som hadde stått foran dem, hadde smeltet sammen med folkemengden som var på vei bort. Det var mindre folk der allerede. Rulletrappene var stoppet, og det var satt opp sperrebånd for å holde idiotene unna. Perrongene nedenunder begynte å bli tømt for passasjerer.

River ble stoppet av en transportbetjent.

«Stasjonen blir evakuert. Hører du ikke meldingene?»

«Jeg jobber i sikkerhetstjenesten. Er perrongene tømt?» «Sikkerhets–»

«Er perrongene tømt?»

«De blir evakuert.»

«Er du sikker?»

«Det er det jeg har fått beskjed –»

«Har dere kameraovervåkning?»

«Ja, selvfølgelig har vi –»

«Vis meg veien.»

Støyen rundt ble svakere; etterklangen etter folk som gikk av gårde, strømmet under takene. Men andre lyder nærmet seg: raske skritt, tunge mot flisegulvet. Bikkjene. River hadde ikke mye tid til å rydde opp i dette.

«Nå.»

Betjenten glippet med øynene, men skjønte at det hastet – kunne ikke unngå det – og pekte over skulderen mot en dør merket Adgang forbudt. River gikk gjennom den før kilden til skrittene dukket opp.

Det lille, vindusløse rommet luktet bacon, og så ut som hulen til en kikker. En kontorstol sto foran en rekke med TV-skjermer. Alle blinket regelmessig, skiftet fokus på det samme motivet: en forlatt T-baneperrong. Det var som å se en kjedelig science fiction-film.

Trekken fortalte ham at betjenten hadde kommet inn.

«Hvilke skjermer viser hvilke perronger?» Betjenten pekte: grupper på fire. «Northern. Piccadilly. Victoria.»

River gransket dem. Bildet skiftet hvert annet sekund. Det rumlet under dem.

«Hva er det?»

Betjenten så undrende på ham.

«Hva?»

«Det er et T-banetog.»

«Går de?»

«Stasjonen er stengt,» sa betjenten, som om han snakket til en tilbakestående. «Men linjene er åpne.»

«Alle sammen?»

«Ja. Men togene stopper ikke.»

De trengte ikke det.

«Hva er neste?»

«Hva –»

«Neste tog, for faen. Hvilken perrong?»

«Victoria. Nordover.»

River løp ut gjennom døra.

På toppen av en kort trapp sto en mann og sperret veien tilbake til hovedlinjestasjonen. Han snakket i en headsetmikrofon.

«Han er her.»

Men River var ikke det. Han hadde hoppet over sperringen og sto ved toppen av den nærmeste rulletrappa, rev over sperrebåndene og stormet nedover den stillestående trappa, to store trinn i slengen.

Nedenfor var det uhyggelig tomt. Han fikk den sci-fi-følelsen igjen.

Togene passerer stengte stasjoner i sneglefart. River kom til den tomme perrongen idet toget rullet inn som et stort, treigt dyr med blikket rettet mot ham. Og det hadde mange øyne. River følte dem, alle sammen, alle de parene med øyne fanget i magen på udyret; rettet mot ham mens han så bortover perrongen, på en som nettopp hadde dukket opp fra en utgang i den andre enden.

Hvit skjorte. Blå T-skjorte.

River løp.

Bak ham kom noen løpende og ropte navnet hans, men det spilte ingen rolle. River løp om kapp med toget. Og han vant – tok det igjen, løp fra det. Han kunne høre togets langsomme bevegelser, en kvernende mekanisk lyd underbygd av frykten som bygde seg opp der inne. Han hørte banking på vinduene. Registrerte at føreren så forskrekket på ham og trodde han skulle til å kaste seg ned på skinnene. Men River brydde seg ikke om hva andre trodde – han gjorde det eneste han kunne gjøre, løpe bortover perrongen i nøyaktig denne farten.

Foran ham – i blå T-skjorte og hvit skjorte – var det en annen som også gjorde det eneste han kunne gjøre.

River hadde ikke pust til å rope. Han hadde knapt nok pust til å presse seg framover, men han klarte det …

Nesten. Klarte nesten å løpe fort nok.

Bak ham var det noen som ropte navnet hans igjen. Bak ham satte toget opp farten.

Han så at førerkabinen dro forbi ham, fem meter fra målet.

For det var dette som var målet. Dette hadde alltid vært målet.

Og den stadig mindre avstanden mellom dem røpet at han var ung: atten? Nitten? Svart hår. Brun hud. Og blå T-skjorte under en hvit skjorte – faen ta deg, Spider – som han kneppet opp for å avdekke et belte fullt av …

Toget kom opp på siden av målet.

River strakte ut en hånd, som om han kunne dra mållinjen litt nærmere.

Skrittene bak ham saktnet farten og stoppet. Noen bannet.

River var nesten helt innpå målet – bare et halvt sekund unna.

Men nesten holdt ikke. Målet dro i en snor på beltet.

Og det var det.