Foto: Astrid Waller

Forfatterduoen bak boken Det brenner!

Et rollespill ender i katastrofe! Det begynner å brenne i skogen, og alle flykter fra flammene. De kommer seg i trygghet, alle unntatt Isak. I et forsøk på å finne ut hva som egentlig skjedde med Isak, setter Siv og Ben sin egen fremtid på spill.

Det brenner! handler om de store tingene: livet, døden og forelskelse. Og klima.

Det brenner! er skrevet av Sunniva Vagstad og Dominic Munton. De to bestemte seg for et års tid siden at de ville skrive bok sammen. Ikke bare er de en forfatterduo, de er også kjærester - og gift!

Les hvordan de skrevet denne spennende boken sammen.

Hvordan skrive bok sammen?

I fjor høst fant vi ut at vi ville prøve å skrive en barnebok sammen. Vi bestemte oss raskt for to ting: 

• Boka skulle ha to fortellervinkler

• Den skulle bli kjempespennende. 

Bortsett fra det visste vi ingenting. 

De første ukene gikk vi lange turer i parken og pønsket ut plottet. For hver idé en av oss kastet ut, måtte den andre bygge den ut eller argumentere for noe bedre. Vi vandret og diskuterte helt til vi sto i fare for å glemme hvor vi hadde begynt, og da måtte vi skynde oss hjem for å notere.

I løpet av de tre årene vi har vært sammen, har vi samarbeidet om mye rart: Lært oss nye språk, koordinert festivaler med flere hundre deltakere og bygget en økolandsby. Å dikte opp en historie sammen var en ny dimensjon av forholdet vårt. Middagssamtalene om jobb og hverdag fløt uavbrutt over i diskusjoner om karakterenes motivasjon eller triks for å øke tempoet. Etter hvert hadde vi et skjelett av historien – et røft kart som viste oss omtrent hvor vi skulle. Men selve terrenget forble ukjent. Neste steg var å ta på seg skoene og oppdage det.

Mens høsten stadig krøp nærmere, satt vi side om side i sofaen og skrev. Så snart vi var ferdige med et kapittel, utvekslet vi utkast og redigerte hverandre. Denne prosessen gikk fort! Vi trengte ikke å bekymre oss over våre lumske blindsoner, for vi visste at den andre nådeløst ville kaste lys over dem så snart teksten ble lest. Det viste seg at vi utfyller hverandre godt. Sunniva var opptatt av å få puslespillbrikkene til å passe sammen, mens Dominic ikke ga seg før hver eneste brikke skinte. Heldigvis kranglet vi lite om hvem som hadde «rett».  
 

Det føles nesten som å jukse.

Kanskje bidro barneboksjangeren til harmonien. Selv om våre hovedpersoner er en engelsk innflytter og ei jente fra vestlandet (akkurat som oss selv) føltes ikke historien «personlig» for noen av oss. Dermed var det lett å ofre egne preferanser til fordel for det som virket best for boka. 

Historien vår er delt opp i fire akter. Etter at et førsteutkast av hver akt var ferdig skrevet og redigert, så vi over notatene for neste akt og diskuterte om noe måtte justeres eller legges til. Et par måneder etter at vi hadde begynt å drømme om å skrive bok sammen, hadde vi et rufsete utkast av hele boka. Vi printet det i to utgaver og leste gjennom det på fly og tog på vei til juleferie i England. Mens britiske julesanger surret i bakgrunnen og Dominics familie hvilte ut mellom storslagne måltider, jobbet vi videre. For hver redigering ble terrenget i vårt oppdiktede landskap tydeligere. 

Sammenlignet med å skrive alene, føltes samarbeidet nesten som å jukse. Vi trengte bare å skrive en halv bok hver, istedenfor en hel. I tillegg gjorde samarbeidet at ingen av oss trengte å bære hele prosjektet alene. Det var tider hvor en av oss mistet motivasjonen, men ikke hvor begge gjorde det samtidig. Og viktigst av alt: Skrivingen gikk fra å være noe som gikk på bekostning av tid med hverandre til å bli noe vi gjorde sammen. Under hele skriveprosessen skyndet vi oss hjem fra jobb og studier, ivrige etter å dele nye ideer om hvordan vi kunne få historien til å brenne.