Utdrag: Alma Freng og solfangerne av Ida Tufte Michelsen

Bli med på et magisk eventyr om heltemot, hevn, uvanlige vennskap og utrolige krefter.

Alma Freng gjør alt hun kan for å passe inn på den nye skolen, og vil aller helst være så vanlig som mulig. Det skal vise seg å bli vanskelig når hun en dag får vite at hun er solfanger, og at hun må hjelpe verden med å passe på alle tidstrådene. Solfangerne planlegger et angrep på landets storminister Gabriella Grubel, som forsøker å utrydde dem. De trenger Almas hjelp, og dermed må Alma ikke bare lære seg å fly, men også å fange solstråler, og alt dette på bare noen uker.

Alma Freng og solfangerne er et magisk eventyr om heltemot, hevn, uvanlige vennskap og utrolige krefter. En enestående debut, og perfekt for alle som elsker Harry Potter og Ingenlund.

Les et utdrag fra Alma Freng og solfangerne

To flyttelass

De hvite husene på Evelsøy lå badet i sollys da fergen med flyttebilen la til ved brygga. Det var første gang Alma skulle bo på en øy, og denne så ut som en fin en.

«Der er hovedveien,» sa Simon, som pleide å lese seg opp på forhånd. «Den heter Evelsøy allé. Vi skal bo i nummer 22 A.»

Bilen rullet over fergebroen og videre opp den bratte alleen. Velfriserte kastanjetrær sto tett i tett på hver side. Ikke én grein var for lang, og ikke ett tre større eller vakrere enn de andre.

«Se så fint, Alma. Her blir vi nok en stund, skal du se.»

Faren sa alltid det samme, hver gang de flyttet. Og de flyttet ofte. Så Alma visste bedre. Det skulle ikke mer til enn at det trakk fra et vindu, nye naboer, eller en fugl som kvitret for høyt i nærheten, og vips, så var flyttebilen bestilt. Alma skjønte ikke stort av det, men hun hadde lite hun skulle ha sagt. Når faren først hadde bestemt seg, så ble det sånn.

Simon klødde seg i det svarte, strie håret mens han leste tallene på postkassene langs alleen. Så satte han på blinklyset. Det var ingen andre biler eller mennesker å se, men trafikkregler var som alle andre regler for Simon Freng. De var til for å følges.

Flyttebilen svingte inn smijernsporten til Evelsøy allé 22 A. Alma åpnet bildøra og hoppet ned på grusen. Huset foran henne var hvitt med mørkeblå skodder på hver side av vinduene. Det var smalt og krokete, nesten vindskjevt, og hele fire etasjer høyt. Et stort epletre fullt av blomster strakte seg oppover mot himmelen ved siden av inngangsdøra.

«Det blir ditt rom.» Simon pekte opp mot et vindu i fjerde etasje. «Husets beste utsikt!»

Alma stirret opp mot den øverste etasjen. Huset var åpenbart for smalt til å være så høyt?

«Men jeg har jo høydeskrekk, det vet du?»

Simon snudde seg mot henne og satte hendene i siden. Den lille rynken som dukket opp når han mente hun var urimelig, var tydelig mellom øyebrynene hans.

«Alma Freng, rommet ditt er inne i et hus, tre velskapte trapper opp fra bakkeplan. Det er ingen rasjonell grunn til å være redd for høyder i fjerde etasje.»

Han nikket kontant, som om det var umulig å være uenig i det han sa, og gikk fornøyd rundt bilen. Alma hørte at han fiklet med låsen. Til slutt ble bakluka åpnet, og Børre, familiens hund, hoppet ut. Alma strøk ham over ørene og stålsatte seg for tålmodighetsprøven som nå lå i vente. Simon hadde nemlig et system. Hvert rom hadde en fargekode, og alle flytteeskene var merket med farge og et tall eller en bokstav. Grønn 4, for eksempel, betydde fjerde skuff på kjøkkenet, mens blå A betydde kommoden i gangen. Når man sto i døråpningen til et nytt rom, var det bare å følge klokka, så gikk det meste av seg selv. I hvert fall ifølge Simon.

Alma løftet en pappeske ut av bilen. Bare å holde ut, tenkte hun. Og ruslet opp mot det nye huset sitt.

Kvinnen løftet den ledige hånden, knipset, og vips, var hun borte.

Senere den dagen, da sola hadde gått ned, var enda et flyttelass i ferd med å bli pakket ut på øya. Dette flyttelasset skilte seg fra Freng-familiens på to viktige måter: For det første var det betraktelig mindre. Bare en liten lenestol, et smalt klappbord, en regnjakke og tre bøker. For det andre var flyttelasset ankommet Evelsøy i all hemmelighet, godt skjult av nattemørket.

Kvinnen på flyttefot var elegant kledd. Sorte dressbukser og en hvit skjorte uten en eneste flekk eller nupp eller krøll. Hadde hun ikke pakket ut et flyttelass midt på svarte natten, og attpåtil på toppen av et hustak, kunne man kanskje trodd hun skulle på teater. Håret var samlet i en stram knute i nakken, og en tykk stripe av grått skilte seg ut fra det ellers mørke håret.

Kvinnen satte i gang med å innrede taket. Hun tok seg god tid, og jobbet sakte og forsiktig over taksteinene i månelyset. Stolen plasserte hun bak pipa. Klappbordet satte hun ved siden av, mens bøkene og regnjakka ble liggende i kofferten.

Da kvinnen var ferdig, satte hun seg ned i stolen. Selv om den sto gjemt bak pipa, hadde hun utsikt over store deler av Freng-huset. Hun stirret mot fjerde etasje, og nikket da hun så de grønn- og hvitstripete gardinene som hang i det ene vinduet.

Kvinnen smilte fornøyd og reiste seg opp fra stolen. Med vante bevegelser tok hun tak i et gullkjede hun bar rundt halsen, og løftet det opp. En liten eske laget av glass kom til syne, ikke større enn en fyrstikkeske, og fylt med noe som skinte sterkt. Det var som om esken inneholdt et lite stykke hav som skinte i sola.

Kvinnen løftet den ledige hånden, knipset, og vips, var hun borte.