Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) vokste opp i et borgerlig miljø og fikk en klassisk oppdragelse. Han begynte å studere jus, men kunst og litteratur var hans hovedinteresse. Som 21-åring møtte han den innflytelsesrike forfatteren Johann Gottfried Herder og ved hans hjelp fant han frem til det skapende jegets subjektive følelse som kilden for en ekte diktning. I denne tiden trådte geniet Goethe frem. I 1774 utkom berømte kjærlighetsromanen "Den unge Werthers lidelser", som skulle komme til å utgjøre et høydepunkt i Sturm und Drang-tidens diktning. Mellom 1773 og 1775 skrev Goethe den første Faust-versjonen, "Urfaust", hvor Sturm und Drang-tidens frihetspatos og sosialkritikk er de bærende elementer. I 1775 tok han imot en innbydelse fra hertug Karl August av Sachsen-Weimar om å komme til Weimar, hvor han ble til sin død. Han ble en ledende embetsmann og arbeidet med veibygging, gruvedrift, hær- og skolevesen og statsfinanser. Etter hvert følte Goethe rollen som statsmann og dikter som en konflikt og reiste til Italia (1786-88). Inntrykkene og erfaringene fra Italia nedfelte seg senere i boken "Italiensk reise". Vennskapet med Friedrich Schiller, som ble innledet i 1794 og varte helt frem til Schillers død i 1805, utløste en ny produktiv periode for Goethe. Brevvekslingen mellom de to er et av den tyske klassikens mest verdifulle dokumenter. Schiller oppmuntret sin venn til å arbeide videre med Faust-stoffet og romanen om Wilhelm Meister. "Wilhelm Meisters læreår" skulle komme til å få betydelig innflytelse på 1800-tallets romankunst og fortsettelsen, den formelt mer fragmentariske "Wilhelm Meisters vandreår", fikk også betydning for det 20. århundrets eksperimentelle roman. Inntil sin død arbeidet Goethe med sitt store verk om Faust. Første del utkom i 1808, annen del etter hans død. Faust blir hos Goethe symbolet på mennesket som søker den høyeste sannhet.
