I godt selskap
Hva betyr det at hun er godt selskap? Han liker å bruke penger på henne, av og til har de sex. Hvis hun spør hvorfor, sier han at hun er godt selskap.
I godt selskap er en roman om kjærlighet, klasse, sex og relasjoner i vår tid.
Irske Ava er ferdig på universitetet og har flyttet til Hongkong for å undervise rike barn i engelsk. Hun bor i en kakerlakkbefengt leilighet med noen jevngamle hun ikke finner tonen med. Så treffer hun Julian, som jobber i bankverdenen og har en fancy leilighet helt for seg selv. Han liker å bruke penger på Ava, og noen ganger lar han henne sove over på gjesteværelset. Av og til har se sex også. Når hun spør hvorfor, svarer han at hun er godt selskap. Da Julian drar på forretningsreise til London, treffer Ava juristen Edith. Snart vil Ava være sammen med Edith hele tiden. Men hun forteller ikke de to om hverandre.
Les første kapittel
Juli 2016
Bankmannvennen min Julian tok meg med ut på lunsj første gang i juli, den måneden jeg kom til Hongkong. Jeg hadde glemt hvilken stasjonsutgang vi skulle møtes ved, men han ringte og sa at han så meg utenfor Kee Wah-bakeriet, og at jeg skulle vente der. Det var lummert. Stresskoffertbærere klapret ut gjennom billettsperrene som kåte eselhopper. Fra høyttaleranlegget drønnet rusten kantonesisk, krystallklar mandarin, og så en britisk kvinne som sa «mind the gap».
På vei gjennom den store hallen og opp rulletrappa snakket vi om hvor hektisk det var i Hongkong. Julian sa at London var roligere, og jeg sa at det var Dublin også. På restauranten la han telefonen med skjermen ned, så jeg gjorde det samme, som om det også for meg innebar et yrkesmessig offer. Vel vitende om at han kom til å betale, spurte jeg om han ville ha vann – men mens jeg spurte, tok han muggen og skjenket i.
«Mye å gjøre på jobb», sa han. «Vet knapt hva faen jeg driver med.»
Bankfolk sa ofte det. Jo mindre kunnskap de hevdet å ha, dess mer visste de, og dess høyere lønn hadde de.
Jeg spurte ham om hvor han hadde bodd før Hongkong, og han sa at han hadde studert historie ved Oxford. Folk som har gått på Oxford, har det med å fortelle om det, selv når det ikke var spørsmålet. Så hadde han, som «alle andre», havnet i City. «Hvilken by?» sa jeg. Julian overveide om kvinner spøkte eller ei, landet på at vi gjorde det, og lo. Jeg sa at jeg ikke visste hvor jeg kom til å ende. Han spurte hvor gammel jeg var, jeg sa at jeg nettopp var fylt tjueto, og han sa at jeg var en småunge, og at jeg kom til å finne ut av det.
Vi spiste salatene våre, og han spurte om jeg hadde datet i Hongkong ennå. Jeg sa, ikke egentlig, og følte at «ennå» gjorde motstridende ting som adverb, og at han kunne ha tatt et klokere valg. I Irland, sa jeg, «datet» man ikke. Man hadde en greie, og etter hvert kom man til en overenskomst.
Julian sa: «Så du sier at det er som i London?»
«Jeg vet ikke», sa jeg. «Aldri vært der.»
«Du har ‘aldri vært’ i London?»
«Nei.»
«Noen gang?»
«Noen gang», sa jeg og stoppet lenge nok opp til å forvisse ham om at jeg hadde prøvd å forandre på dette punktet i min personlige historie da jeg ble spurt for andre gang, og veldig sterkt beklaget at jeg ikke fikk det til.
«Ava», sa han, «det er utrolig.»
«Hvorfor det?»
«Det er bare en kort flytur fra Dublin.»
Jeg var skuffet over meg selv, jeg også. Han hadde aldri vært i Irland, men det ville vært overflødig å fortelle ham at det også bare lå en kort flytur unna.
Vi diskuterte overskrifter. Han hadde lest i Financial Times at den offshore renminbien hadde svekket seg mot dollaren. Nyheten jeg hadde å komme med, var at det var et tropisk uvær på vei. «Ja», svarte han, «Mirinae. Og en tyfon uka etter.» Vi var enige om at vi levde i spennende tider.
Begge uværene kom. Uavhengig av dem fortsatte vi å spise lunsj sammen. «Jeg er glad for at vi er venner», sa han, og jeg ville på ingen måte korrigere en Balliolmann. Jeg følte at jeg kom til å bli smartere av å være sammen med ham, eller at det i det minste ville forberede meg på å snakke om valuta og indekser med de viktige menneskene jeg kom til å møte i løpet av voksenlivet. Vi kom godt overens. Jeg likte pengene hans, og han likte hvor lett det var å imponere meg med dem.
Oversatt av Hilde Lyng
