Et liv forbi
Med sin sjette roman, Et liv forbi, befester Helga Flatland sin posisjon som en av de skarpeste observatørene i vår samtid. I Et liv forbi maler hun presise og troverdige menneskelige portretter, med stor psykologisk innsikt.
Utgangspunktet er én familie, men romanen gir et konsentrert uttrykk for hva tilværelsen innebærer av historier, liv og død.
Sigrid er lege og bor i Oslo med barn og mann nummer to. Hun har reist fra bygda der hun vokste opp og har et anstrengt forhold til foreldrene sine, og til en oppvekst i skyggen av sin syke far. Anne, Sigrids mor, har investert mye av seg selv for å pleie sin syke mann. Da også hun blir alvorlig syk, må Sigrid ta stilling til roller som skifter, og til spørsmål om tilknytning, forpliktelse og forsømmelse. Hvem har ansvar for hvem i en omskiftelig verden?
Dette sier anmelderne
«Det blir rett og slett noe vakkert med vanskelige og vonde familieforhold når Helga Flatland gir seg i kast med dem.»
– Maria Årolilja Rø, Adresseavisen
«'Et liv forbi' er en til tider vond roman, skrevet av en usedvanlig moden forfatter.
Helga Flatland viser igjen frem sin unike evne til å skape gode portretter av mennesker som står i avgjørende livskonflikter.»
– Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG
«Helga Flatland løfter de nære relasjonene ut av det stereotype i beskrivelsen av tre generasjoner kvinner.»
– Ingeborg Misje Bergem i Vårt Land
«På knappe 264 sider tegner Flatland opp et helt menneskeliv, og stiller de små, umerkelige valgene vi tar opp mot vår egen dødelighet.»
– Ida Vågsether, Morgenbladet
«Mens teksten rolig beveger seg framover, kan leseren selv kjenne og registrere alle følelsene som ligger under og trykker på.»
«en roman leseren ikke får ut av hodet på en stund.»
– Leif Ekle, NRK
Les et utdrag av Et liv forbi
Jeg kutter nakken hennes med et økseslag. Slipper hodet i én bøtte, og kroppen i en annen, hører hvordan klørne skraper mot plasten før det blir stille. Går inn i låven og henter den neste, holder henne tett mot brystet mitt mens jeg går, kjenner skjelving og puls under fjærene, jeg hvisker lavt til henne før jeg snur henne opp ned, holder henne i beina til hun blir rolig. Legger henne raskt på hoggestabben, strekker ut nakken hennes, slår hardt mot hodet med den butte enden av øksa, og i én bevegelse snur jeg den i lufta og hugger hodet av henne med økseeggen i neste slag.
Jeg har glemt å lukke låvedøra, en av hønene har rømt og står stille rett utenfor låven og ser på meg. Hun ser fortvila ut, kanskje forvirra, som om hun ikke kan tro det hun nettopp har vært vitne til, jeg får vondt av henne, vurderer om jeg skal sette henne inn igjen til de andre og spare henne til slutt, eller om hun da bare blir gående og grue seg lenger enn nødvendig. Gustav ville ledd av meg, sagt at jeg tillegger dem følelser de ikke har, tillegger dem mine egne følelser.
– Kom igjen, gamla, hvisker jeg og setter meg på huk, det verker i knærne, i hele kroppen, jeg må ringe Sigrid, jeg tar fram kraftfôret jeg har i lomma, lokker, hun vipper hodet først til venstre, så til høyre.
Jeg liker ikke høner engang, og disse har for lengst slutta å verpe, det er bare nostalgiske grunner til at jeg har beholdt dem – og for å opprettholde illusjonen om en slags drift, en gård må vel ha dyr, sa Viljar sist han var her. Det var jeg for så vidt enig i, men å beholde fem eldgamle og uproduktive høns for barnebarn som kommer på besøk fire ganger i året, er ikke lenger grunn nok.
Høna motstår til slutt ikke fristelsen, kommer og spiser av hånda mi. Jeg stryker henne over fjærene og lar henne spise opp kraftfôret før jeg slakter henne.
