Foto: Privat
Om å skrive Norefjell
Alle aldere har en lengsel i seg.
Det var i august 2020, da siste bind av Verden Som Var Min-sekstetten ble lansert, at jeg satt med C. oppe ved Solumsmoen, på grensen mellom Modum og Sigdal, og merket at landskapet, elven og freden fikk meg til å tenke på en mulig roman. Seks år med verden og mitt eget liv, fra 1959 til 2019, fikk være nok. Nå lengtet jeg etter skjønnlitteratur på en annen måte, langt fra virkelighetslitteraturen, med en dikterisk frihet uten grenser, og allikevel nær meg selv, slik jeg alltid hadde skrevet romaner.
Da vi dagen etter kjørte opp til Theodor Kittelsen-huset ble ideen klarere, gjennom Kittelsens bilde av Askeladden som står der og stirrer mot Soria Moria-fjellet: «Langt, langt borte saa han noget lyse og glitre.»
Har vi ikke alle erfart et slikt øyeblikk i våre liv? En forventning om noe som kanskje skulle skje, noe vidunderlig? Karen Blixens berømte setning: «Selve Længselen er et Pant paa, at det vi længes efter er til!» Jeg brukte henne som motto da jeg skrev «Oda!»
Og slik ble Helga og Ruben hovedpersonene i romanen Norefjell. Men det gikk fire år før jeg skrev meg frem til målet. Jeg hadde med meg manuskriptet på alle reiser og på hotellrom jeg besøkte som musiker gjennom denne tiden. Jeg satt på hytta og hjemme ved Mosseveien. Jeg hadde ikke noe tidspress. Jeg kvernet teksten, strøk, forandret eller utdypet. Jeg ville til et sted hvor jeg kunne følge Helga og Ruben til veis ende, og samtidig kunne møte min egen alderdom. Den jeg selv erfarer nå, når jeg er blitt 72 år, og samfunnet forandrer seg med voldsom fart. Finner jeg min egen plass i verden lenger?
Jeg har ikke noe svar. Men noe vet jeg: Alle aldere har en lengsel i seg.
Oslo 15. august 2024
Ketil Bjørnstad