Musikken i Vestindiakvintetten
Vestindiakvintettens fem romaner skildrer livet i Danmark-Norges Karibiske kolonier i Vestindia, fra vi etablerte oss på St. Thomas i 1672 til vi solgte alle øyene, St. Thomas, St. Jan og St. Croix i 1917.
Forfatter Fartein Horgar har laget en spilleliste med musikk som er viktig for de forskjellige epokene de fem romanene omhandler.
Les og lytt deg gjennom en røff og spennende romanserie om Norsk slavehandel. En del av Norges historie det har vært skrevet svært lite om.
Tekst: Fartein Horgar, forfatter
Sang som maner til opprør
Hovedpersonen i seriens første bok Paradisets elendige har lite forståelse for musikk, derfor blir han ikke særlig alarmert når plantasjeslavene hans setter i med en Corizo. Instrumentene de hadde til rådighet var først og fremst trommer, men og et strengeinstrument som på senegalesisk kaltes Banja, senere kjent som banjo. Corizoens er en type vekselsang der menn og kvinner som var kommet på kant med hverandre maner til oppgjør. For ikke å si opprør. Hadde slaveeier Johannes kjent tradisjonen, hadde dette vært øyeblikket å søke dekning.
Lytt til musikken her:
Vivaldi som tidsfordriv
I slaktemåneden flytter handlingen til naboøya St. Jan. Året er 1733, året for Karibias mest dramatiske slaveopprør. Jentungen Katrijne er eier av bokas hovedperson, Tahiry, som også er hennes venninne. Tahiry opplever de dramatiske begivenhetene i lys av overleveringer fra sine formødre fra Madagaskar. Husfrue Elisabeth på plantasje Katrijnelund, på sin side, fordriver den ørkesløse tida med å spille Vivaldi på harpe.
Lytt til musikken her
En gjøglertrupp spiller Shakespeare
Frihetens kjøtere tar leseren til St. Croix, og gullalderen. En gjøglertrupp som spiller Shakespeare får avgjørende betydning for husslaven Mihamy. Boken nevner ikke bestemte sangtitler, men mellom aktene spiller Leeward Island Company of Comedians – som var et faktisk eksisterende skuespillerkompani i Karibia omkring 1770 – sanger som dette:
Lytt til musikken her
Sjømannsanger og Bob Dylan
Benjamin i Vestindiakvintettens fjerde bok Benjamins reise, som etter å ha rømt fra slaveplantasjen han arbeider på, legger ut på en jordomseiling med et sjørøverskip i slavetrafikk, lærer å spille mandolin og blir del av en sjømannskultur der europeiske shanties utgjør soundtracket. Han blir selv musikant, og repertoaret består av sjømannsanger, blant dem Leave her, Johnny, leave her, som blir utgangspunktet når han skriver sanger om eget liv.
Makem & Clancy - Leave Her Johnny - YouTube
En annen sang jeg lar Benjamin dikte, er Fifteen Men (and a Bottle of Rum) som beskriver faktiske hendelser i 1700-tallets sjørøvermiljø i Jomfruøyene hvor romanserien foregår.
Fifteen Men (Bottle of Rum) - Original Version - YouTube
Bob Dylan har aldri lagt skjul på at han bruker tradisjonen som grunnlag for egne sanger. Derfor fant jeg det uproblematisk å la hans Dirge gå inn i en riktig gammel tradisjon. I «Benjamins reise» får Benjamin være opphav til en bitter kjærlighetssang bygget på Dirge, nå med tittel etter en linje i Dylans tekst: I hate myself for loving you
I Dylan tredje vers heter det
Heard your songs of freedom and man forever stripped,
Acting out his folly while his back is being whipped.
Like a slave in orbit, he's beaten 'til he's tame,
All for a moment's glory and it's a dirty, rotten shame.
Hos Benjamin låter det sånn
There ain’t no hope for freedom, for slaves who have been whipped,
but your skin is smooth as Chinese silk, I saw it when you stripped.
The lamp upon your wall shone down bright upon your back
I hate myself for wasting time in your dirty rotten shack.
Det finnes ikke noe opptak med Benjamin, men i en vidunderlig versjon med Erik Truffaz Quartet – Live at Montreux Jazz Festival 2011 høres Dirge sånn ut:
Lucina banjo
Svart Babel avslutter Vestindiakvintetten. Igjen møter vi en musikant. Det er Lucina som arvet en banjo etter en troløs elsker. Av denne troløsheten – og av alle andre gode grunner som en tidligere slavekvinne kan tenke seg – satte hun ikke barn inn i dette mistrøstige livet. Lucina tjente litt på si med å spille på kneipene i Christiansted og Frederiksted, St. Croix’ to byer. Dette var den tredje øya som Danmark-Norge bemektiget seg. Sangene hentet hun fra den etter hvert omfattende katalogen av muntlige overleveringer blant de svarte i koloniene, og mange av dem er gått inn i den tradisjonen som bl.a. Bob Dylan høster av. En av dem er best kjent fra Big Bill Broonzy’s repertoar.
Skreiv Broonzy Trouble in Mind selv? Eller hentet han en linje her og en linje der fra sanger som allerede var på alles lepper, og tilpasset dem egen livssituasjon?
I alle fall har Lucina den på repertoaret mange år før Big Bill ble født. Teksten hennes er litt annerledes, justert som den er livet på den plantasjen som var blant de første i Karibia som fikk egen jernbane mellom sukkermarken og fabrikken hvor sukkerrørene ble omdannet til melasse.
Big Bill Broonzy - Trouble In Mind - YouTube
En sang med sannsynlig opphav blant bomullsplukkere i Sør-Carolina, kunne like gjerne oppstått blant sukkerplukkere i Dansk Vestindia. Cotton Mill Girls skildrer det strevsomme livet som underbetalte jenter fristet. I Lucinas versjon skildrer den livet til sukkerarbeidere.
I worked in the sugar field all my life
I ain't got nothing but a sugarcane knife
It's a hard times, sugar cane girls
Hard times everywhere
In 1870 we heard it said
Move to sugar country and get ahead.
Sharpen your knives and pack your bag
Hard times everywhere
When I die don't bury me at all
Just hang me up on the sugar mill wall
And pickle my bones in al-ki-hol
It's a hard times, sugar cane girls
Sugar Cane Girls er Lucinas versjon av denne
The Oldtime Stringband - Cotton Mill Girl (Lester Smallwood) - YouTube
