Utdrag: Tre kvinner av Lisa Taddeo

En medrivende og uforglemmelig bok om begjær og lengsler, som alle kvinner vil kjenne seg igjen i.

Lina lever i et kjærlighetsløst ekteskap og lengter desperat etter å bli kysset.

Sloane er gift med en mann som vil at hun skal ha sex med andre menn.

Maggie innleder et hemmelig forhold til high school-læreren sin.

Tre amerikanske kvinner. Åtte år med journalistisk arbeid. Tusenvis av timer med samtaler. Tre kvinner er et dypdykk i tre virkelige kvinners seksualitet, begjær og lengsler, og samtidig en fortelling om hver og en av oss. Om alt vi er med på mot vår vilje. Om lystene våre. Om hvem vi er innerst inne.

Les et utdrag av Tre kvinner her

For noen kvinner er forberedelsene til å møte en elsker like vidunderlig som selve møtet. For noen er det til og med bedre, for elskeren drar til slutt, eller noen mister interessen, men forventningens ømme øyeblikk blir igjen. Akkurat som Lina husker bedre snøen som falt så vakkert enn den grå sørpa som ligger igjen.

Lina står naken og blek bak et eggegult forheng i et innebygd rektangulært dusjkabinett, med åpen munn mot vannet, hun skyver det våte håret bakover slik jenter i filmer gjør – en tommel over hvert øre og begge håndflatene oppå hodet, så glatter hun det våte håret bakover. Hun barberer leggene og kjønnshåret, etterlater det hun har hørt noen eldre jenter kalle en flystripe. Hun såper seg inn med Camay, passer på at hun dyprenser områdene som munnen hans kan komme til å kysse, skrubber kanskje disse områdene hardere enn hun burde.

Hun planlegger det perfekt, sånn at søsteren hennes er på vei til badet akkurat idet Lina er ferdig og på vei tilbake til rommet de deler, så hun får være alene. Naken på senga, oppå håndkleet, stryker hun rosa lotion inn i huden, glemmer ikke et eneste sted. Så sminker hun seg, men ikke for mye, for en gang kom han med en kommentar om oversminka jenter, at de prøver å se eldre ut, men så blir de bare horete.

Hun føner håret så det ligger rett, men med masse volum, så det kan danse over ryggen og skuldrene når hun går.

Hun tar på parfyme bak ørene, bak knærne og på innsiden av håndleddene. Det er en sitrusaktig blomsterduft som minner om kvelder på stranda, om iste med mynteblader i og friske vindpust.

Parfymen er det siste hun tar på, så den varer. Lina banner inni seg hvis hun går forbi en røyker på veien. Aidan røyker, og likevel vil hun være rein når hun kommer til ham, ikke lukte røyk, selv om det er stor sjanse for at han røyker når hun kommer bort.

Hun har en nervøs, vektløs følelse i magen, som om hun ikke har spist på dagevis. Hun har faktisk spist mindre, for sånn er kjærligheten, har Lina begynt å skjønne. Man får næring, men blir samtidig tømt, sånn at man blir fylt opp, men også helt tom. Man har ikke appetitt eller lyst til å være sammen med andre. Man vil bare ha den man elsker, og tankene om ham. Alt annet er bortkasta krefter, penger, tid.

Det hemmelige stedet er en elv, men det er mer enn som så. Selv nå, nesten tjue år etter, er det ordet elv som kommer til Lina når hun tenker på det hemmelige stedet, men det passer egentlig ikke. Problemet er at det ikke fins noe bedre ord. Som alt det mest fullkomne i livet, så bare er det.

Ingen av dem hadde noen gang kalt det det hemmelige stedet. De hadde aldri sagt det høyt. Det var bare det Lina kalte det for seg selv. Faktisk hadde det et mye enklere navn, til og med enklere enn elven.

Der.

Jeg møter deg der.

Ses der klokka ti.

Og der, i bilen sin, satt den mytologiske mannen som skulle bli hennes

Av bussen, og så var stedet der, bare fire hundre meter å gå, et lite stykke inn i skogen, like ved den tofelts motorveien som skar gjennom det flate landskapet.
Det gikk et tråkk inn i skogen, ikke noen ordentlig sti, men tydelig nok, en smal åpning der kvister og blader var trampet ned av Keds- og Timberland-sko.

Lina gikk i de hvite tøyskoene og lurte på hvor mye av stien hun hadde stått for, og tenkte på alle menneskene som hadde gått før henne og lagd de første merkene.

Der var den. Der i lysninga hvor hvetegresset bredte seg over en tynn, buktende elv i disen. Det beste var å se pickupen hans, et gammelt vrak og så grå at den var nesten usynlig, hjertet til Lina spratt opp som en ball.

Det var høst da de begynte å møtes der, men vinteren kom fort. Han sa de skulle investere i tepper, for det ville bli for dyrt å la bilen stå og gå på tomgang. Lina fikk tårer i øynene fordi han sa dette i september, mens vinteren fortsatt var så mange uker unna, hun hadde en plass i framtiden han så for seg. Lenge var det nok for henne at han hun elska, regnet med henne som et bankende hjerte, som noe levende i hans bane.

Å se bilen hans der allerede, høre fuglene inne blant greinene og kvistene som knakk under føttene hennes. Kjenne lukta av våt jord og eksos og forsvinne inn i et tåkehologram. Stryke håret bak ørene slik hun hadde øvd seg på foran speilet, akkurat sånn hun ble penest. Alle de lydene, luktene, vanene. Det var forspill for henne.

Og der, i bilen sin, satt den mytologiske mannen som skulle bli hennes, og stirret inn i skogen med en glorie av røyk han hadde skapt selv mens han akkurat nå ventet på henne og på den måten bekreftet hele hennes vesen. Han var hele poenget med at hun eksisterte, til helvete med moren og søstrene og ryggen til faren. Der var han.

Der.

En dag skal Aidan komme til å drikke for mye, han skal få barn og en jobb uten særlig høy lønn, men han har råd til å kjøpe propangrill til bursdagsfestene om sommeren. En dag skal Aidan komme til å ha stor mage og en hel del han angrer på. Han skal ikke bli marinesoldat eller astronaut eller idrettsmann. Han skal ikke synge i band eller svømme i Stillehavet. Utenom ungene og kona og det han har gjort for dem (som teller, men samtidig ikke, på den måten at en mann må ha reist ut i verdensrommet for å bety noe), har han da ikke gjort noe som noen egentlig vil huske. Bortsett fra det han betydde for denne ene kvinnen. Han var alt for henne.