Knallrød leppestift på julaften

Det er bare pappa og jeg som har brukt Kvann de siste årene. Vinteren er pappas årstid, han lengter alltid etter de snødekte myrene og vintertrukne fjella, men jeg har bedt ham om å få være alene en stund til, og han har motvillig gått med på det. 

Det som var tyngst for ham var nok da jeg meldte at jeg ville tilbringe julehøytida på egenhånd også, og da jeg ringte ham i femtida på julaften, hørtes det nesten ut som om han gråt. I det siste har han allikevel ikke virka fullt så bløthjerta når vi har snakka sammen, og at han overlot til Eivind å sjekke hvordan det var fatt med meg det nedsnødde døgnet er vel et tegn på det.

Selve julaften forløp omtrent som planlagt. Jeg tok på en knallrød leppestift, trakk farmors hvite silkekjole over ullundertøyet og åpna en italiensk rødvin som fikk lufte seg i et par timer, før jeg spiste nøttesteik med ovnsgrilla rosenkål. Da jeg etter middagen drakk kaffe og konjakk, åpna jeg den eneste julegaven av året, som besto av sju lyseblå bomullstruser, til og fra meg selv.

Nettene hadde noe befriende over seg i romjula. Jeg sovna i stillheten, tok den for gitt, som en utslått, innhenta av tung, befriende søvn. I det hele tatt var den siste delen av desember måned usedvanlig mild, selv ikke Sylvsjå hadde frosset til alle steder, og vinteren sleit rett og slett med å få lagt seg over rabbene og tuene og buskene som finnes overalt. Det virkelig store snøfallet kom først på nyttårsaften, etterfulgt av flere frostnetter, og jeg begynte å glede meg til skiturene ute på isen.

Johannas åpenbaringer

Johanna jobber som sykepleier i Juba, i Sør-Sudan. En dag kommer hun over ei lita jente som gjør et veldig inntrykk på henne, og som utløser den brå beslutningen om å bryte opp fra feltarbeidet. Hun reiser fra Juba, fra jenta, og kjæresten Ermias, og drar rett hjem til Norge, og familiens hytte oppe i fjellene. Men møtet med jenta har festet seg. Johannas forestillingskraft er stor, og de mørke vinternettene blir krevende å håndtere. Farmoren dukker også opp, i form av sterke minnebilder, men det er særlig den vare og følsomme storebroren Tord som opptar tankene hennes, han som bare fikk ro når han befant seg ute i naturen.

Johanna er alene i vinterfjellet, omringet av et mektig landskap. Hadde det ikke vært for familievennen Eivind som frakter henne til butikken annenhver uke, og den milde og litt konfliktsky faren som iblant kommer på besøk, ville hun ikke hatt noen å dele tankene sine med. Men Eivind og faren bærer også på hemmeligheter, og midt i alt krever plutselig en liten hund hennes oppmerksomhet.

Hør Aasne Linnestå i Åpen bok. 

«Jeg nyter språkbruken, refleksjonene, observasjonene, følelsene og fortellingens alle lag. Gjennom en nesten saktmodig stil, vart og skjørt, i vekslingen mellom tid og sted, mellom handling og poetiske beskrivelser av natur og følelser, setter hun ord på følelser knyttet til angst, sorg, tilhørighet. Og identitet.»

Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

«Aasne Linnestå skriver med et viljesterkt eksistensielt-politisk driv. (…) Johannas åpenbaring (er) skrevet med en nærhet jeg ikke kan beskrive som noe annet enn gripende. Leseren suges inn mellom veggene i hytta og fjellufta, ned i ullsokkene og lyngen. Man får kjenne at noe står på spill, men enda mer kjenner man at noe ER – og det er ikke så trivielt som det høres ut.»

Sandra Lillebø, Klassekampen

« … en finkonstruert roman.»

Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

«Eg ble glad i og av denne romanen. Det er ei sympatisk soge om som minner oss om kor naudsynt det er å verne om det vare livet: dei minste fjellblomane, dei mishandla borna, den vesle kvalpen. Og om at vi må halde godt fast i dei tynnaste trådane mellom oss, dei ryk så altfor lett.»

Hilde Vesaas, Dag og Tid