
Foto: Haakon Sand
Å erfare et vendepunkt betyr på ingen måte at livet behøver å være over
Tenk hvor mye sorg og fortvilelse som skaper kunst. Selvsikker glede inspirerer sjeldnere til verk som kan berøre oss, tror jeg. De siste årene har jeg mistet noen av mine nærmeste venner, og ofte med en sjokkerende følelse av tap. Tapet, eller adskillelsen i seg selv, blir et vendepunkt i et menneskes liv, og slik ble ideen om Vendepunkt-trilogien skapt. Hva skal skje etter vendepunktet?
I Elvestad, bind to i trilogien (som kan leses som frittstående bøker), mister Elvestad sin beste venn, Brockenhurst, den superkjente programlederen som faller død om utenfor NRK-huset etter et planleggingsmøte for en ny fjernsynsserie. Elvestad og Brockenhurst har vært uadskillelige i mange år. Uten Brockenhurst er Elvestads liv i ferd med å gå i oppløsning. Han har vært Brockenhurst pianist, turneleder og strateg både på fjernsyn og i kirker og konsertsaler. De har vært sparringspartnere. De har levet et helt liv sammen. Jeg graver dypt i egne erfaringer når jeg skriver denne romanen, som på ingen måte er noen nøkkelroman. Jeg utleverer ingen nålevende personer, og hvis jeg utleverer noen, er det i så fall meg selv, intetanende.
Slik Frogner, Sigdal og Eggedal var viktige for Norefjell, er dalen Elvestad utspiller seg i vel så viktig. Jeg vet også omtrent hvor den storslagne men forfalne gården Elvestad leier for å skrive biografien om sin beste venn ligger. Jeg har i mange år hatt en dragning mot denne litt bortgjemte dalen, en gjennomfarts-åre som jeg ikke navngir. Kanskje fordi den bare finnes i mitt eget hode. Det er både en foss og en nedlagt toglinje der. Jeg og min familie har i mange tiår hatt en hytte noen mil lenger syd, ved den store innlandsfjorden. Jeg vet ikke noe annet sted som gir meg mer ro og fred, og mer styrke.
Å erfare et vendepunkt betyr på ingen måte at livet behøver å være over. Selv har personen Elvestad mye håp og lengsel i seg. Og møtene med nye mennesker, i et helt nytt miljø, blir overraskende sterke. På mange måter opplever jeg at Elvestad er en roman om både sorg og håp og, ikke minst, om å forsone seg med seg selv og sin egen skjebne. At en rotte som heter Ruth også får en sentral rolle i denne boken, håper jeg kan si noe om livets overraskelser. Jeg vet det av erfaring: Det er aldri for sent å få et dyr til å like musikk. Ikke et menneske heller. Når den tidligere lensmannen banker på døren, har han en klarinett i hånden, og notene til Mozarts klarinettkonsert. Og når han møter den drapsdømte men senere frikjente butikkmedarbeideren Une Bekkedalen på Kiwi-butikken nede i bygda, åpner livet seg igjen for nye muligheter.
Ketil Bjørnstad
28. juli 2025