Om nye sjanser

Jeg er førtién, har to små barn, og hele livet har jeg jobbet i full speed, de fleste av årene i et av Norges største forlag. For to og et halvt år siden sa kroppen min stopp. Jeg var utbrent. Jeg forsto ikke innholdet i enkle e-poster, det kjentes ut som om noen hadde satt en drill mot hodet mitt og kjørte tanker inn i hjernen uten stans. 

“Du må trene opp hjernen din”, sa psykologen til meg. “Gjør noe du elsker, noe som får deg i flytsonen.” 

Men hva skulle det være?  

“Hva likte du å gjøre som barn?” 

Det var lett. Jeg elsket å lese, jeg elsket å skrive. 

Så det var det jeg gjorde. 

Det var ikke lett, for konsentrasjonen min var helt borte. Men jeg leste, først korte tekster, så lengre. Og jeg skrev. Sakte, men sikkert begynte hjernen min å fungere igjen. Etter en stund hadde jeg pløyd meg gjennom alle bindene i Karl-Ove Knausgårds Min Kamp-serie, og scenene jeg skrev begynte å ta form som en historie. 

Snart kunne jeg bygge Lego med ungene mine igjen, og gå på kafé med venner uten å sitte med øreklokker på. Endelig kunne jeg puste. 

Så mistet jeg jobben. 

Det var brutalt, det kan jeg si med én gang. Å miste arbeidsstedet jeg hadde hatt i tolv år, kollegaer, nettverk, mening, og å bli stående med tom kalender og åpen framtid, var utrolig skummelt.  

Jeg kunne lagt meg ned og latt meg overvelde av de fæle tankene jeg fikk om meg selv, men jeg gjorde det ikke. 

I stedet tenkte jeg: Fy f... dette gidder jeg ikke! 

Nå skulle jeg gjøre akkurat det jeg hadde lyst til. Og når den tanken først hadde satt seg, gikk det som ei kule. 

I juli 2024 begynte jeg å skrive på en roman, i oktober fikk jeg en 3-bokavtale med Aschehoug, i mars hadde boken min solgt til 5 land, og i juni kom debutromanen min, En lykkelig slutt. 

Jeg må klype meg selv i armen hver eneste dag. For tanken på hvor jeg var den gangen for to og et halvt år siden, og hvor jeg er nå? Det er nesten ikke til å fatte. 

Det er utrolig skummelt å satse på drømmen sin, og å tørre å tro på at en selv er god nok. For når du mister jobben, er veien kort til å tro det verste om seg selv og egne evner. Men når en dør lukkes, åpnes en annen. Det er en enorm mulighet, og jeg tok den. 

Det er jeg takknemlig for nå.