Det åttende livet
(Til Brilka)
Det åttende livet er en reise gjennom et Europa i endring og et rystende og rørende flettverk av kjærlighet, krig og tragedier. Og en sjokoladeoppskrift som viser seg å bære med seg både ekstase og fortapelse.
Ved begynnelsen av det tjuende århundret, i utkanten av Det russiske imperiet, slår en georgisk familie seg opp ved hjelp av en hemmelig sjokoladeoppskrift. Stasia lærer den av faren sin, og tar den med seg til både St. Petersburg og Tbilisi. Hennes unge ektemann befinner seg i hjertet av Den russiske revolusjon.
Etter Sovjetunionens oppløsning herjer borgerkrigen i Georgia, og familien er blitt spredt. Kitty, Stasias datter, har flyktet til London, mens oldebarnet Nitsa har flyttet til Berlin.
Til niesen Brilka forteller Nitsa familiens historie, og skaper med det en episk slektskrønike som utfolder seg gjennom hele «det røde århundret».
Les et utdrag
Prolog eller glemselens partitur
2006
Egentlig har denne historien flere begynnelser. Jeg synes det er vanskelig å velge én. For alle til sammen er begynnelsen.
Historien kunne begynne i en gammel bygård i Berlin – ganske uspektakulært, med to nakne kropper i en seng. En tjuesju år gammel mann, en nådeløst begavet musiker, som er i ferd med å kaste bort talentet sitt på luner, en umettelig lengsel etter nærhet, og på alkohol. Eller vi kan la den begynne med en tolv år gammel jente som bestemmer seg for å slenge et Nei i ansiktet på den verden hun lever i, og drar ut for å lete etter en annen begynnelse til seg selv og sin historie.
Eller vi kan gå veldig langt tilbake, til røttene, og begynne der.
Eller vi kan la historien begynne med alle tre begynnelsene samtidig.
I det øyeblikket Aman Baron, mest kjent under navnet «Baronen» eller bare «Baron», bekjente at han på hjerteskjærende alvorlig, uutholdelig lett, skrikende høyt og målløst stille vis elsket meg – med en skrantende, svekket, illusjonsløs og påtatt hard kjærlighet – forlot min tolv år gamle niese Brilka det lille hotellet sitt i Amsterdam og la i vei til stasjonen. Hun tok bare med seg en liten sportsbag, hadde nesten ikke kontanter og bar på en tunfisksandwich. Hun skulle til Wien og kjøpte en billig helgebillett som kun gjaldt på regionaltog. I resepsjonen hadde hun lagt igjen en håndskrevet lapp der det sto at hun ikke aktet å bli med dansegruppen tilbake til hjemlandet, og at det var meningsløst å lete etter henne.
I samme øyeblikk tente jeg meg en røyk og fikk et hosteanfall – dels fordi jeg ble overveldet av ordene, dels fordi jeg fikk røyken i vrangstrupen. Aman, som jeg aldri kalte «Baronen», kom straks bort, dunket meg hardt i ryggen så jeg mistet pusten, og så bestyrtet på meg. Han var bare fire år yngre enn meg, men jeg følte likevel at jeg var flere tiår eldre, og dessuten var jeg på god vei til å bli en tragisk figur. Uten at noen la særlig merke til det, for med tiden hadde jeg utviklet meg til en forstillelsens mester.
Jeg så på ansiktsuttrykket hans hvor skuffet han var – det var ikke denne reaksjonen han hadde regnet med etter kjærlighetserklæringen sin. Særlig siden han hadde tilbudt meg å bli med på turneen han skulle ut på om to uker.
Ute begynte det så smått å regne, det var juni, en varm kveld med vektløse skyer som sto på himmelen som pyntelige små bomullsdotter.
Da jeg var ferdig med hosteanfallet, og Brilka hadde gått på toget i den første etappen av sin odyssé, rev jeg opp balkongdøra og slengte meg ned på sofaen. Det føltes som om jeg skulle kveles.
Jeg levde i et fremmed land, hadde brutt kontakten med de fleste jeg en gang hadde vært glad i og som hadde betydd noe for meg, og hadde takket ja til et gjesteprofessorat som rett nok sikret livsgrunnlaget mitt, men knapt vedkom meg utover det.
Den kvelden han sa at han ønsket å bli normal sammen med meg, reiste Brilka, min avdøde søsters datter og min eneste niese, til Wien, en by hun så for seg som sitt nye hjem, sin personlige utopi; alt dette av samfølelse med en kvinne som var død. Den døde kvinnen var min grandtante, Brilkas oldefarssøster, og i fantasien hadde Brilka gjort henne til sin heltinne. Planen var at hun i Wien skulle skaffe seg rettighetene til musikken som denne gamlefarsøsteren hadde skrevet.
Og ved å følge sporet til dette gjenferdet håpet hun å finne forløsning og svaret på den gapende tomheten inni seg. Men alt dette ante jeg ikke noe om den gangen.
Da jeg hadde satt meg i sofaen og gjemt ansiktet i hendene, gnidd meg i øynene og unngått Amans blikk så lenge som mulig, skjønte jeg at kom til å begynne å gråte igjen, men ikke nå, ikke idet Brilka så det gamle, nye Europa fare forbi utenfor togvinduet og smilte for første gang siden hun hadde satt sine bein på likegyldighetens kontinent. Jeg vet ikke hvilket syn som fikk henne til å smile idet hun kjørte ut av byen med de bitte små broene, men det spiller uansett ingen rolle lenger. Hovedsaken er at hun smilte.
Jeg må gråte, tenkte jeg i samme øyeblikk. For å unngå det snudde jeg meg bort, gikk inn på soverommet og la meg. Jeg trengte ikke vente lenge på Aman; en sorg som hans er lett å helbrede når man tilbyr seg å kurere den med kroppen – særlig når den syke er tjuesju.
Jeg vekket meg selv fra tornerosesøvnen med et kyss.
Og da Aman la hodet på magen min, forlot min tolv år gamle niese Nederland og krysset den tyske grensen i en kupé som stinket av boksøl og ensomhet, mens den intetanende tanten hennes simulerte kjærlighet til en tjuesju år gammel skygge hundrevis av kilometer unna. Hun reiste gjennom Tyskland i håp om å komme seg videre.
