Engelke Revold - Fram i lyset

«Bare det å se den tynne, grønne ryggen av samlingen i bokhylla, rører meg så dypt,» skriver Bjørn Øyvind Engh om diktsamlingen Flukten fra paradiset fra 1969. Det er i år 50 år siden Engelke Revold (1921–1991) debuterte på Aschehoug med denne samlingen. Her er en sjelden rapport fra en begeistret leser i anledning 50-årsjubileet.

Fascinasjonen for poeten Engelke Revold startet for 50 år siden. Jeg var journalist i avisen Øvre Smaalenene, en landsens avis som dekket kommunestyredebatter i syv kommuner, ulykker og livet på landet. Ulikt andre lokalaviser var eier og redaktør, litteraturviter og kvinne, Birgit Borgersen Wiig. Hun var også anmelder i NRK, og med det fulgte jevnlig bøker stemplet med «Fra forleggeren», og litteratur hun fant uinteressant, tilfalt oss andre i redaksjonen.

På det viset fikk jeg i 1969 en tilsynelatende unnselig diktsamling fra en ukjent poet i hånden, Flukten fra paradiset av Engelke Revold.  Og siden da har hennes dikt fulgt meg, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sammen med henne har flyktet fra paradiset. Jeg sitter den dag i dag, 50 år etter, og undrer meg over hvorfor bare det å se den tynne, grønne ryggen av samlingen i bokhylla, rører meg så dypt. 

Dette morgenens rosa lys 
som varsler dagens komme 
trenger gjennom mitt hvite gardin
samler seg mykt, 
mørkner i buete folder -  
blusser, rødmer
over mine ventende hender 

I denne nærmest arkeologiske tilnærmingen til en glemt samling dikt melder en rekke spørsmål seg. Men først det lille vi vet. Engelke Revolds forfatterskap avgrenser seg til to diktsamlinger, debutsamlingen Flukten fra paradiset (1969) og Sanger fra et bål (1970). Jeg har bare funnet én anmeldelse av debuten i Bok og bibliotek 1970, skrevet av Odd Solumsmoen. Han framhever at diktene gir uttrykk for et fint psykologisk spill mellom to i et forhold som er i ferd med å gå i stykker. Men han mener også noen av diktene er «kryptiske», har karakter av «private skriftemål» og er «svermeriske».  

Ja, jeg ser at alt dette kan være til stede, men for meg er dette sterke kjærlighetsdikt som fremdeles virker, og som bør trekkes fram igjen. Engelke Revold inviterer til en nærmest kaleidoskopisk ferd gjennom kjærlighetens gjentakende aspekter: Forelskelsen, tvilen, harmen, skammen, ekstasen, drømmen, psykosen, raseriet, oppgivelsen, undringen, resignasjonen, kreativiteten, håpet, forvirringen …. den bitre ettertanken. Slik sett er samlingen et sammenhengende sveip av desperasjon og oppgløddhet, de gylne, inspirerte øyeblikkene da sterke følelser bare må finne sine uttrykk i ordene, og ja, hun lykkes. Takk skal hun ha. 

Dine øyne har berørt meg 
og du har gått gjennom den ytterste porten  
uten å vite det.  

Kom ikke for nær – elskede! 
Ved den innerste porten 
vil mine murer falle sammen 
vår dypeste lengsel finne sitt mål 

- og når jeg reiser meg og går 
må jeg vite deg tilbake 
i ruinene  
av meg selv.

Hennes andre diktsamling Sanger fra et bål har jeg ikke et like sterkt forhold til, men den er verdt å merke seg. Det er ikke så mye vi vet om Engelke Revold. Her er de knappe realopplysningene jeg har klart å grave fram: Engelke (Christine Margit Gram) Rynning, f.  i Oslo 1921, død 1991. Engelke giftet seg med Reidar Revold, og fikk to barn, Hanne og Simen. Hun hadde ulike yrker, blant annet som tekstforfatter. 

Engelke Revold sonet to år i fengsel da hun skrev sine to diktsamlinger.

Vær ikke redd 
for vekten av min kjærlighet.
Den skal ikke hvile på deg
men bli båret
i spennet mellom
min lengsel 
og min egen ensomhet

Bjørn Øyvind Engh, f. 1948 er cand. philol. og journalist.