Utdrag: Krypdyrmemoarer av Silje O. Ulstein

Med dyp innsikt i menneskesinnet er Krypdyrmemoarer en oppslukende, mørk og intens psykologisk thriller om ensomhet, sorg, skam og seksuell perversjon.

Det er få dager før første skoledag etter sommerferien. Elleve år gamle Iben forsvinner sporløst fra sin mor Mariam under en handletur. Mariams umiddelbare reaksjon er flukt. Hun setter seg i bilen og kjører. Langt.

Et kollektiv får en tigerpyton som kjæledyr. Da Liv møter slangen Nero for første gang, overveldes hun. Hun trodde ikke det var mulig for henne å føle slik for et annet levende vesen.

Med dyp innsikt i menneskesinnet er Krypdyrmemoarer en oppslukende, mørk og intens psykologisk thriller om ensomhet, sorg, skam og seksuell perversjon. Det er en roman om indre identitetskamp og driften mot å forsvinne og bli en annen, men dypest sett er det en roman om å lære seg å elske.

Liv

Ålesund
Onsdag 16. juli 2003

Kroppen hans den første gangen var et paradoks. Som levende gråstein, eller mykt sandpapir. Han var hard og myk på samme tid. Ru og glatt. Tung og lett. Det første som slo meg, var hvor varm han var. Som jeg hadde trodd at kroppen hans ville være kald fra innsiden og ut. Eller som jeg ikke hadde villet tro at han var i live, før nå. Det var først senere jeg skulle lære at han ikke avga noen egen varme, bare absorberte den rundt seg.

Han lå i armene mine, en knapp meter lang og fortsatt bare et lite barn. Han løftet hodet, støttet seg mot armen min og vendte de blanke øynene i min retning. Kanskje prøvde han å forstå hva jeg var. Om jeg var et bytte eller en fiende. Den splittede tungen vibrerte lett i luften, og han beveget seg langsomt opp langs brystet, mot halsen. Der stanset han og ble hengende i luften, med de steinaktig døde øynene vendt mot mine. Jeg så rett inn i den smale pupillen, et blikk helt uten blunk, uten flakkende impulser. Det virket som han forsøkte å oppnå en slags kontakt, tross umuligheten av kommunikasjon mellom oss.

Han hadde noe svevende over seg. Denne evnen til å holde en så stor del av kroppen i luften uten at det så ut til å anstrenge ham det minste. Som om han ikke behøvde kontakt med noe jordisk, men bare kunne befunnet seg i konstant vektløshet om han ønsket det. Bare tanken på å ha en slik kroppskontroll virket umulig, det ga meg en følelse av å falle. Jeg løftet armen, og han hang ned fra den som fra en grein, søkende mot ansiktet mitt.

«Han liker deg», sa kvinnen med de amerikanske r-ene og l-ene, og brakte meg tilbake til det kalde loftsrommet med alle mulige dyrearter i bur langs veggene. Det var en lattermildhet i stemmen hennes. «Liker du ham? Det ser slik ut.»

Like. Ordet var ikke tilstrekkelig. Det var noe jeg kunne sagt om en kul jakke. Dette var noe helt annet.

«Kan jeg holde?»

«Når kan jeg holde?»

«This is a big snake!»

Ingvar og Egil kikket frem på hver sin side av meg. Jeg hadde nesten glemt at de sto der. Selv om Ingvar var et par år eldre enn Egil, og selv om den første hadde skjegg og langt, mørkt hår som mitt, mens den andre hadde hvit skjorte og blond sleik, minnet de akkurat nå om et tvillingpar i tidlig ungdomsalder. For dem ga ordet «like» mening. De to, de «likte» slangen slik man liker band og øltyper, og annet som opptok dem. Hva var det jeg selv følte? Moderlighet, forelskelse? En forbindelse på tvers av artsforskjeller. Da jeg så ned på det vesle ansiktet, så fjernt fra mitt eget, syntes jeg at det så på meg med tillit, eller forståelse.

Det var ikke lenge siden ideen hadde slått ned i oss. Stua var tung av røyk klokka fem om morgenen i Ålesunds feteste kjellerleilighet, der lavalampen sto og spydde røde klumper døgnet rundt. Vi var bare en liten gruppe igjen i det som tidligere hadde vært en stue full av mennesker, nær ved å gi oss for natten, men ikke helt. Det var dempet stemning, rommet luktet av søt røyk, og Ingvar satt i lenestolen og spilte rockeklassikere på gitaren. Selv Egil, som hele kvelden hadde pumpet stua full av 50 Cent og OutKast, hadde brettet ned skjorteermene og falt til ro på gulvteppet med armen rundt ei jente han sikkert studerte sammen med på BI.

Selv var jeg høy på stemning og en av Ingvars sterke jointer, og hadde krøpet tilbake i skallet mitt. Jeg lå på sofaen, konsentrerte meg om følelsen av at taket senket og hevet seg, senket og hevet, som det pustet. Jeg hadde tenkt å ligge slik til jeg sovnet, hadde funnet rytmen i det, da det ut av ingenting kom en fyr. Han hadde vært ute et sted og kom vandrende inn i leiligheten, kjente enten Ingvar eller Egil, jeg brydde meg ikke om hvem. I ettertid husket jeg ikke ansiktet hans, jeg husket bare at han satt på gulvet ved hodet mitt og ville snakke med meg, men at jeg var opptatt med å se taket puste. Etter gjentatte forsøk på å få kontakt gikk han og satte seg sammen med de andre.

Jeg sovnet, eller jeg ble ett med taket og sluttet å eksistere, så var jeg tilbake. Det var Ingvars utrop som hadde vekket meg. Jenta Egil hadde lagt an på, lå halvt gjemt bak ryggen hans med hendene for øynene. Selv satt Egil med blikket limt til tv-en. På skjermen sto en mann halvveis i en gjørmepytt i jungelen og dro frem noe fra vannet. Det var en slange med glinsende brune og svarte skjell, på tjukkelse med en alligator, men mye lengre. Slangen ble stadig større etter som mannen dro den ut av vannet. Den var brun, svart og gul i skinnet. The Great Python. Mannen ropte ut mens han dro frem en stadig tjukkere og fyldigere kveil. «This is a big snake!» Han ropte: «Hodet, der er hodet.» Australsk aksent og kjappe bevegelser. Med det samme åpnet slangen gapet. Den kastet seg mot ham, rasende. Mannen rygget, kom med et halvkvalt utrop, og slangen fulgte etter.

«Du skal bli med meg hjem.»

Jeg svelget. Hørte Egils nervøse latter og banneord et sted langt borte fra. Hjerteslagene mine overdøvde alt, fylte rommet med lyden av blodet mitt. Kinnene ble varme, jeg ble klam i hendene. Jeg pleide ikke å kjenne kroppen så nær. Ikke på den måten. Det var noe med slangekveilens myke bevegelser, muskelkraften som måtte være skjult under de glatte skjellene. Jeg kjente meg dratt mot skjermen der mannen hadde hentet et kamera fra buskene og stilt seg opp for å ta bilde av det enorme dyret. Med det samme gapte jeg og slangen nærmest unisont. Vi strakte hals og viste frem en lang og myk munnhule med små tenner som nærmest gikk i ett. Bløt gane og en tunge som bølget i luften. Så langet vi ut. Rommet ropte i unison frykt og begeistring da vi satte tennene i en tjukk og hårete arm.

«Jeg trodde jeg skulle dø», sa den australske mannen. «Jeg trodde den hadde meg.» Han satt i en fluktstol med et telt i bakgrunnen. «Den ville klart det. Hadde det ikke vært for at den hektet underkjeven fast i buksa mi. Jeg ville aldri hatt tjangs mot den ellers.»

Klippet med slangen som bet mannen, ble vist igjen og igjen i raskt tempo. Det myke, rosa gapet kastet seg frem, kastet seg frem, flere ganger raskt og deretter langsomt slik at jeg så hvordan slangen bet, den lyserosa tannen som hang fast i stoffet, og til slutt slapp. Tanken på den tannen, hvordan den måtte føles mot fingertuppene hvis man berørte den. Jeg lukket munnen. Svelget.

«Jeg vet hvor man kan få tak i en sånn.» Det var den nye fyren som snakket, han som hadde dukket opp ut av intet. «Ikke så svære som det, så klart, men jeg vet hvor man kan få kjøpt små sånne, à la den, unger.»

Når jeg tenker tilbake, prøver å huske hvordan han så ut, husker jeg bare et hode uten trekk, uten øyne, nese eller munn. Men jeg husker at det ble stille et øyeblikk. Egil snudde på hodet, sendte meg et stort smil. Jeg prøvde å gjengjelde det, men slet med å overkomme intensiteten. Redd for at de skulle merke hvor fort jeg pustet, hvordan jeg svelget og kinnene mine brant. Jeg nikket langsomt. Egil snudde seg mot Ingvar, som hadde et liknende smil over ansiktet. Han nikket, han også. Så hadde vi bestemt oss. Vi skulle ha en slange.

Kvelden våknet til liv igjen, rommet ble fylt av latter og stemmer. Den nye fyren holdt opp et sølvskimrende digitalkamera og knipset bilder av oss alle sammen. Meg, Ingvar, Egil, jenta, fyren, foran tv-skjermen med et fryst bilde av en seks meter lang pytonslange.

Det nye familiemedlemmet var fortsatt bare en meterlang tigerpyton. Fortsatt bare et lite barn. Likevel var jeg allerede fortapt i dette vesenet. En følelse av å stå i løse luften over en avgrunn, forbausende fint. Før jeg lot ham sendes videre til nestemann, løftet jeg ham opp til ansiktet og hvisket: «Du skal bli med meg hjem.»

Det måtte ha vært en innbilning, men jeg mente jeg så ham nikke.