Johanna Mo - Nattsangeren

Les kapittel 1 av Nattsangeren

Hanna Duncker fulgte grusgangen ut til smijernsporten. Den protesterte jamrende da hun skjøv den opp. Listen over ting som måtte ordnes, begynte å bli lang. Nå var det en drøy måned siden hun flyttet inn i det hvite trehuset med lyseblå karmer. Det var ikke engang femti kvadratmeter stort og lå i utkanten av tettstedet Kleva. Hun hadde vokst opp på den andre siden av Öland, på østsiden, men det hadde aldri vært noe alternativ å vende tilbake dit. Der ville hun bare være datteren til Lars Duncker.

I høst hadde Lars omsider drukket seg i hjel. Da Hanna ryddet ut av barndomshjemmet helt alene, gikk det opp for henne hva hun ville. Da hun kjørte over broen for første gang på så mange år, våknet en voldsom lengsel. En lengsel etter alt hun hadde savnet i Stockholm. Det var på Öland hun hørte hjemme.

Det hadde ikke vært helt gjennomtenkt å kjøpe et så krevende hus, men det var det beste som var til salgs i hennes prisklasse. Da beslutningen var tatt, klarte hun ikke å være tålmodig og se det an. I løpet av tre uker hadde hun solgt andelsleiligheten i Bagarmossen, kjøpt huset og skaffet seg ny jobb.

Først etterpå ringte hun broren Kristoffer i London og fikk omtrent den reaksjonen hun ventet.

Du er ikke riktig klok, skrek han.

Hun og Kristoffer hadde ikke snakket med hverandre siden da. Hun hadde sagt en del ting hun ikke burde på grunn av det undertrykte sinnet som sydet i henne. At han ikke engang hadde kommet i begravelsen. At han hadde overlatt alt det praktiske til henne, med booppgjør og å tømme huset de hadde vokst opp i. Det var bare ett år mellom dem. En gang i tiden var de nesten som tvillinger å regne.

Allerede den første morgenen i det nye huset lagde Hanna seg et ritual. Først ruslet hun de sju hundre meterne ned til Kleva strand. Etter omtrent femti meter passerte hun Ingrids grå steinhus, som sikkert var dobbelt så stort som hennes.

Denne morgenen satt Ingrid i hammocken i hagen med lukkede øyne. Sølvgrått hår og huden full av rynker. Et teppe over beina. Likheten med Hannas mormor var slående. Det var slik mormor tilbrakte dagene nå som den store glemselen hadde tatt henne.

Hanna prøvde å liste seg forbi. Akkurat nå var hun ikke i humør til å snakke med noen. Ikke engang med Ingrid.

Ingrid slo opp øynene, og likheten forsvant. Øynene var ikke grønnblå som mormors, men mørkebrune, og nærværet i dem var tydelig. Hun var antagelig bare ute for å vente på Hanna. Utsikten var bedre motsatt vei, der åkrene strakte seg ut på rekke og rad – her var det bare humpete jordflekker som sikkert ville bli bebygd snart. Men Ingrid var mer interessert i naboene enn i naturen.

Teppet gled av da Ingrid reiste seg og gikk noen skritt fremover.

«Hei», sa hun. «En stor dag.»

Hanna nikket. Det var den første dagen hennes som etterforsker i Kalmar-politiet. Der skulle hun jobbe med grove forbrytelser i Kalmar län, som omfattet østre Småland og hele Öland. For å gjøre starten så myk som mulig hadde den nye sjefen hennes, Ove Hultmark, ment at hun burde begynne på en onsdag.

Hvorfor hadde han ansatt henne, med den bakgrunnshistorien de hadde? Det var fortsatt vanskelig å forstå, syntes Hanna. Hun hadde en ubehagelig følelse av at det foregikk noe hun ikke skjønte.

«Ikke lag trøbbel, så går det nok bra», sa Ingrid. Trøbbel og bråk var det verste Ingrid visste.

Et par dager etter at Hanna flyttet inn, banket Ingrid på døren hennes med en boks nybakte kavringer. Hanna prøvde å bli stående i døren og snakke, men Ingrid inviterte seg selv inn og ba om å få te til kavringene. Svart te uten masse blomster og finurligheter. Og da hun så rotet, fnyste hun: Så det var dette du ikke ville jeg skulle se?

Den likefremheten rev ned Hannas forsvarsverker. Mormor hadde også vært sånn, og uten henne ville Hanna neppe klart seg.

Ingrid ga henne et sammendrag av livet sitt i løpet av noen minutter. Hun het Mattsson til etternavn. Etter mange års lengsel etter barn fikk hun endelig en sønn, trettiseks år gammel. Han drev gården etter faren hennes. Hun hadde tre barnebarn – de to eldste studerte ved universitetet i Linköping og Umeå, og den yngste var en attpåklatt på elleve år med Downs syndrom. Den ene hoften hennes verket. Hanna oppga etternavnet sitt på oppfordring.

Er du datteren til han der Lars? spurte Ingrid.

Hanna nikket, og så snakket de ikke mer om det. Men et kort øyeblikk var Ingrids brune øyne fulle av medfølelse. Hanna burde kanskje følge Kristoffers eksempel og bytte etternavn. Han het Baxter, som sin kone. Men Hanna ville ikke det. Hun hadde ikke gjort noe galt.

«Hva skal du gjøre i dag?» spurte Hanna.

«Det er onsdag», svarte Ingrid. «Da tar jeg alltid bussen til Mörbylånga og leverer en kupong. Trav», la hun til da hun så Hannas uforstående mine. «Det er V65 i dag.»

Hanna unnskyldte seg med at hun måtte passe tiden og fortsatte ned til Kleva strandvei. Så langt var det bare to hus langs den lille veistumpen til veien mot havet. I det ene bodde det en barnefamilie. Det andre så ut til å stå tomt. Kanskje det ble brukt som sommerhus. Den andre gangen Ingrid kom på besøk, gikk hun gjennom innbyggerne i Kleva, som ikke var flere enn rundt trettito, men hun hadde ikke hatt så mye å si om dem i strandveien. Hun snakket aller mest om Jörgen. Stockholmeren som kom flyttende med kona si for et par år siden og klagde på det meste. Alt fra hestemøkk på veien til de som lot husene forfalle.

Jævla sytepave, sa Ingrid. Jeg har ikke tenkt å bytte ut ting som virker, bare fordi en sur fastboer sier det. Ingrid regnet Hanna som øyboer til tross for årene i hovedstaden. Og ifølge henne var hun velkommen der. Hun var jo politi.

Du er ikke riktig klok.
    Brorens ord var der igjen og pirket og forstyrret. Mistanken om at han faktisk hadde rett. Det han snøftet like før han slengte på røret:
    Du skjønner ikke hva du roter opp i. Du kommer til å ødelegge alt.

For Hanna var det veien mot havet som var Öland. En snorrett grusvei kantet av kornåkre. Små, strittende fôrmaisplanter. Og noe hun ikke dro kjensel på. Ugresset vokste så høyt i grøften at den lave steinmuren nesten ikke syntes. Noen hundre meter lenger borte kunne hun skimte trærne som et løfte om noe bedre. Bortenfor dem lå Kalmarsund.

Langsomt kom trærne nærmere, og lukten av gjødsel måtte vike for duften av furu og tang. Hanna lente hodet bakover og lot vinden kile ansiktet. Dette hadde hun savnet. I Stockholm bodde hun inneklemt i et femetasjes hus blant mennesker hun ikke visste noe som helst om. Her kunne hun puste.

Etter ytterligere noen skritt kom sundet til syne som en blå klatt i åpningen mellom trærne. Den vokste for hvert steg. Grusveien gled over i en liten parkeringsplass. Hanna valgte bort badestranden, skrådde over parkeringsplassen og svingte sørover. Badesesongen var ikke i gang ennå, og det var fortsatt tidlig på dagen, men hun hadde ikke lyst til å møte noen like-vel. En eldre mann og labradoren hans kom rett mot henne, og Hanna nikket til dem.

Kanskje hun burde få seg hund. Hun kom riktignok til å være borte på dagtid, men hun regnet med at Ingrid gjerne ville passe den. Hun var veldig sprek. Man kunne nesten ikke merke noe til hofteproblemet.

Men nei. Hanna likte jo ikke hunder engang. Dessuten var ensomheten mindre påtagelig her på Öland, selv om hun egentlig ikke hadde snakket med noen andre enn Ingrid. I Stockholm var det ingen hun kom til å holde kontakten med. I hvert fall ikke Fabian.

Hanna fulgte turstien et stykke før hun ble stående og se ut over Kalmarsund. Trakk inn duften av tang og salt. Vinden hadde bøyd furuene innover. Ved siden av henne lå det en robåt opp ned. Hvitfargen var avskallet langs kjølen. Egentlig foretrakk hun utsikten i motsatt retning. Havet som smeltet sammen med horisonten og aldri så ut til å ta slutt. Eller sjøen, som de sa om vannet på østsiden, som en forkortelse av Østersjøen. Her kunne hun skimte fastlandet på den andre siden. Ingrid var ikke alene om å mene at de fleste problemer kom derfra, og som brukte fastboer som et hånlig skjellsord. Hanna hadde reagert på det den første gangen hun leste Ölandsbladet etter hjemkomsten. På side fire sto det to notiser om lovbrudd, og i begge tilfellene var gjerningsmennene pekt ut som nettopp fast-lendinger.

Lengselen grep tak i henne. En etterdønning etter det hun hadde følt da hun kjørte over broen i høst. Lengselen etter et liv som ikke kvalte henne langsomt.

Den siste dagen hun virkelig var lykkelig, var hun tolv år gammel.

Fingrene lette seg inn under jakken og genserermet. Hun trengte ikke å se den lille tatoveringen for å kjenne at den var der. Hennes egen puls som et bevrende fuglehjerte under de svarte strekene. Hun ble alltid beroliget av å røre ved tatoveringen.

Hvis hun skulle rekke å komme til politihuset i tide, burde hun snu nå, men hun klarte ikke å få seg til det. Først skulle hun treffe Ove Hultmark, og deretter delta på morgenmøtet. Det var det første som gjorde henne mest nervøs. Sist hun satt rett overfor ham, var hun nitten år, og han spurte henne ut om faren. Om det Ove påsto at faren hennes hadde gjort.

Du er ikke riktig klok.

Kristoffers ord var der igjen og pirket og forstyrret. Mistanken om at han faktisk hadde rett. Det han snøftet like før han slengte på røret:

Du skjønner ikke hva du roter opp i. Du kommer til å ødelegge alt.