Det var ingen grunn til å stanse etter bok tre

Da jeg begynte på denne serien, gikk jeg rundt med planer og drømmer om en trilogi, men man vet jo aldri hva som slår an. Kanskje det ikke var så stor interesse for Harinder Singh, denne halvt indiske, kjederøykende hissigproppen som alltid forsøker å gjøre det rette? Kanskje det bare ble med én bok? 

Jeg ble derfor både glad og lettet da Den stille uke ble en stor suksess, og jeg kunne sette i gang med oppfølgeren, Skjebnesteinen – som til overmål vant Rivertonprisen. Det var visst plass til Harinder Singh i den norske krimfloraen likevel!

Og som du skjønner, ble det ingen trilogi. Det var rett og slett ingen grunn til å stanse etter bok nummer tre. Ikke bare fordi responsen var så stor, men fordi det var gøy å skrive om Harinder og menneskene rundt ham. Den viljesterke datteren Savi, kollegaen og bestevennen Rachel, protesjeen Lisa og – ikke minst – den mildt sagt kompliserte niesen Amandeep. 

Hun er for øvrig med i den nye boka, og driver nå og maser inni hodet mitt om at hun vil ha en helt egen bok. Vi får se …

I løpet av årene siden debuten, har jeg hatt verdens beste jobb. Og det beste er møtene med mennesker – lesere, bokhandlere, skoleelever som vil skrive stil om bøkene, og deltakere på festivaler. Det er dette som er det mest spennende med å gi ut en bok. Det går ikke an å spå hvordan responsen blir blant dere lesere. Heldigvis.

I dødsonen fullfører på mange måter en syklus i Harinder Singhs historie, som begynte med den aller første boka. Det er dermed kanskje den boka jeg er mest spent på hvordan blir mottatt.

Og så får se om det blir nummer sju etter hvert.

Takk for oppmerksomheten!

Sven Petter Næss