Utdrag: Knytta til hytta - På sporet av den norske lykken

Vi nordmenn er et hyttefolk. Hvorfor er vi så knytta til hytta? Hvorfor bruker vi sommeren til å sage, spikre, sparkle og male? Hvorfor bruker vi påskeferien på å gå i motbakke med bakglatte ski? Er vi født sånn eller blitt sånn? 

Journalist og idéhistoriker Magnus Helgerud inviterer oss med på en underholdende reise i hytte-Norge, og på en kuriøs vandring i hyttelivets historie. Underveis møter vi en rekke fargerike karakterer. En hytteeier som forgifter svogeren fordi han tar seg til rette på hytta, milliardærer som sprenger svaberg og bygger ulovlige tennisbaner, og en bror som jukser i Yatzy. Ei svigerinne som ikke tør å kjøpe ny hyttesaks uten å spørre om lov, ei norsk-somalisk jente med en hyttedrøm, og forfatterens bestemor som savner sitt paradis på jord.

Les et utdrag av Knytta til hytta:

Når jeg legger meg ned, drar jeg i tankene av sted til ei lita hytte

Min mormor var et friluftsmenneske. Hun var et hyttemenneske. Nå ligger hun her, på soverommet sitt inne i byen, og speider med et lengtende blikk opp mot et maleri av ei laftet tømmerhytte som henger på veggen. Rustadstuen. Brunbeisede tømmerstokker, røde vinduslemmer og grønn torv på taket. Langt utenfor allfarvei inne i de trøndelagske skoger. Det er dit hun drar når hun legger seg om kvelden.

- Savner du å være på hytta, Mommo? spør jeg henne.

- Hva du sa for no, Magnus?

Hun har tatt av seg høreapparatet og myser mot meg.

- Hytta, savner du den? sier jeg med høy og tydelig stemme. Spørsmålet blir hengende i lufta. Mommo kikker opp på maleriet på veggen igjen, folder hendene foran seg, før hun sakte trekker pusten og svarer.

- Ja.

Så begynner hun å resitere, på sin fintrønderdialekt fra bydel Øvre Singsaker, et dikt hun selv skrev ned i hytteboka en gang for mange år siden. Når det gjelder hytta, er det ingenting i veien med hukommelsen hennes.

Her kan jeg vandre i ensomhet omkring
og glede meg over mange små ting
Over alt som vokser og gror
over utallige dyrespor
over alt som er til
i mitt paradis på jord

Mommo var sju år gammel da hennes foreldre tok i bruk Rustadstuen i 1942. De neste 70 årene tilbrakte hun ukevis der oppe så fort anledningen bød seg, både vinter, vår, sommer og høst. Hun har aldri shoppet i London, aldri vært på cruise i Middelhavet, og det finnes ikke noe bilde av henne foran Eiffeltårnet. Mommo har vært én gang i Syden. Hun reiste helst på hytta. Der var det ikke innlagt vann, ingen strøm og ingen naboer, men den hadde alt hun trengte. Så ble hun pleietrengende. Min mormor er 85 år gammel nå, og må støtte seg både til en rullator og en hjemmesykepleier for å gå.

Hun kan ikke lenger vandre i ensomhet omkring i naturen rundt hytta. Den samme utilgjengeligheten som gjorde den spartanske tømmerhytta til hennes paradis på jord, gjør at det i dag er så godt som umulig for henne å reise dit. Men dette diktet som hun stadig leser høyt for seg selv, er som en hemmelig trylleformel. Et abrakadabra som tar henne med tilbake i tid og lar henne gjenoppleve sju tiår med skiturer på gnistrende, kalde vinterdager, fotturer på varme, lyse sommerkvelder og de utallige timene hun tilbrakte med å legge kabal i det varme lyset fra en parafinlampe.

Bare én måned før hun fikk slag, satt hun på steintrappa utenfor hytta. Mens hun pustet inn den klare høstlufta, skrev hun et av sine mange dikt. De første linjene skulle dessverre vise seg å bli en selvoppfyllende profeti: «Jeg kommer kanskje igjen / kanskje bare i tanken / men det er sikkert som banken.» Det var som om hun visste at hun snart skulle skilles fra Rustadstuen.

Men på en måte reiser hun fortsatt ofte på hytta. Hver kveld lar hun en hel skokk med labradorer ta plass bak i bilen – en stor Mitsubishi Space Wagon med rød, falmet lakk. Hun rygger ut av gården og kjører ut på E6 i sørgående retning. Etter å ha passert Heimdal kjører hun langs Trondheimsfjorden mot Orkanger. Bikkjene begynner å bli urolige bak i bilen. De vet at de skal få løpe fritt rundt i skogen og svømme etter pinner de neste ukene. De er ivrige etter å komme fram. Etter en times tid tar hun av inn på en skogsbilvei, kjører forbi den gamle skytterbanen, forbi multemyra, videre mot et lite tjern dandert med en masse vannliljer og forbi den røde robåten. Hun parkerer bilen langs grusveien, og sammen med hundene tar hun fatt på stien opp mot hytta. Hun pakker ut, gir bikkjene mat, går ned for å hente vann i brønnen, bærer veden inn fra bua, fyrer opp i peisen. Kom hundan, no ska vi vask bystanken av oss, sier hun og tusler ned mot tjønna igjen for å ta seg et kveldsbad.