Mamma Ingebrigtsens adventskalender

I år ble vi bare tolv personer til julemiddagen

Frem til nå har kalenderen for de to minste inneholdt praktiske ting som sokker, Yatzy og snop. I år har Ingrid ønsket seg en sminkekalender.

Ofte starter jeg med å be ungene og svigerdøtrene om ønskelister. Vi i familien har en egen Facebook-gruppe der vi sender hverandre hverdagsbeskjeder, men ofte må jeg sende egne meldinger til svigerdøtrene mine og spørre om gode gavetips – og hva barnebarna våre ønsker seg. Det er ikke alltid jeg får svar i tide – eller at jeg rekker alt.

Det har nok skjedd mer enn én gang at barna har fått en lapp på julaften der det står hva de skal få i julegave. Jeg har bare ikke rukket å kjøpe den ennå.

Gjert og jeg kjøper sjelden julegaver til hverandre. Det henger nok igjen fra årene hvor vi ikke hadde råd til det. Nå er det så mye annet å tenke på. Av og til har Gjert forsøkt å beordre meg ut på lille julaften eller julaften for at vi sammen skal kjøpe gavene til barna, men da er det altfor sent og vi får aldri tak i det vi skal ha. Da er hyllene i lekebutikkene tomme, og alt blir bare tull.

I en idrettsfamilie som vår er det ikke mange som er opptatt av julekaker. Derfor baker vi ikke syv slag. Jeg forsøkte det i noen år, men endte opp med å kaste alt i januar. Pepperkaker og kakemenn, derimot, baker vi i flere omganger, gjennom hele desember. Ingenting er som å spise varme pepperkakemenn rett fra brettet. Deigen kjøper jeg på IKEA.

Juletreet er kanskje mitt viktigste ansvar. Det skal være et perfekt Disney-tre, så fyldig og jevnt at det er en hel vitenskap. I år fikk Gjert en tekstmelding fra ham jeg alltid kjøper tre av: «Kona di er jo litt vanskelig å selge juletre til, så kanskje hun kan komme og velge treet før jeg hugger det?» spurte han.

Året før hadde han vært litt fortvilet fordi jeg leverte treet tilbake. Jeg hadde holdt av juletreet jeg ønsket, men da jeg kom for å hente det, var det solgt til noen andre. Treet jeg kjøpte i stedet, holdt ikke mål da jeg satte det opp til akklimatisering i garasjen. Det var hverken fyldig, jevnt eller ville nå helt opp til taket. Derfor kjørte jeg juletreet tilbake til ham.

Denne gangen fikk Gjert, William og jeg lov til å velge det fineste treet – ute i skogen. Og det beste av alt: Skogeieren kjørte det hjem til oss! Snakk om service. Juletreet er nemlig det viktigste for oss, nesten viktigere enn maten. Når det pyntes den siste helgen før jul, er det et høytidelig øyeblikk. Vi har så uendelig store mengder dekorasjoner. Med syv barn som alle har fått de samme oppgavene i kunst- og hånd verkstimene på Lura skole, blir det minst fire–fem identiske utgaver av hver enkelt julepynt. Heldigvis har de skrevet navnet sitt på dem, slik at vi kan se hvilken dorullnisse Kristoffer har laget, og hvilken som er kreert av Ingrid.

En gjenganger på familien Ingebrigtsens juletre er englene i blå papp med hvite vinger. De har små treklosser som ansikt. Jeg har i mange år stusset over de ansiktene. For når guttene mine har tegnet ansikt på julepynten, har de gjennomgående – nærmest uten unntak – gitt englene fryktelig mange spisse tenner. Alle nissene har også fått hoggtenner. Selv med så mye kunstnerisk talent i barneflokken, har de aldri fått til det å tegne tenner.

Hvert år forsøker jeg å være tidlig ute med å handle inn mat og drikkevarer til høytidsdagene. Vi skal spise pinnekjøtt, komle og ribbe på julaften, ha risengrynsgrøt med mandel på formiddagen. Jeg bruker kraften fra pinnekjøttet og lager komlene med komlemel. Både Filip og jeg liker det – og svigerdøtrene våre. I år ble vi bare tolv personer til julemiddagen. Elisabeth skulle feire med sin familie, og Kristoffer og kona feirer med hennes familie annethvert år.

Jeg går også på polet og butikken og handler inn vin, øl og brus til guttenes vennefest på lille julaften – og til alle julemiddagene. Løperguttene våre drikker ikke alkohol, men vi kan ikke nekte vennene deres å ta seg et glass.

Det er tretten år siden den første av disse vennefestene. Guttene fikk invitere fem venner hver til kvelden før kvelden, men det utviklet seg fort til å bli syv–åtte venner på hver, og i år dekker jeg til 45 personer. Ingrid skal få invitere flere venner neste år, da er hun konfirmert og stor nok til å få ha med flere.

I år arrangerte alle guttene mangekamp for sine vennelag, kalt Ingebrigtsen Olympics i Sandneshallen. Kompisene fikk løpe i speedsuit og piggsko, og ble filmet når de løp hekk, hoppet lengde og støtte kule. Etterpå var det fest hjemme hos oss med premieutdeling, filmfremvisning, quiz på Kahoot! og middag. Løperguttene deltar ikke i disse årlige mangekampene selv. Tekniske øvelser som hekk og lengde kan gi dem skader, pluss at det ville vært en litt urettferdig konkurranse. Men de er lagledere for vennene sine, deler ut blå, hvite, svarte, røde og gule T-skjorter til lagene sine og heier dem gjennom konkurransen.

Quizen de lager til etterfesten, har spørsmål om alt fra: «Hva kaller Gjert Tone?» til «Hva var Jakobs rekord på 1500 meter da han var 14 år?» Innimellom dukker det opp mer klassiske samfunnsspørsmål om både EU og verdenskriger. Gjert kaller meg «Ton!», mener guttene. Han sier navnet mitt med så stor fart at e-en aldri rekker å få være med.

I år var lille julaften på en søndag. Det var ekstra fint for meg, for da måtte jeg ikke være på jobb i frisørsalongen, og jeg kunne planlegge matserveringen med litt bedre tid. Jeg gjorde det enkelt og varmet opp 8 ferdiggrillede, hele kyllinger og 40 ferdigstekte karbonader. Så laget jeg eggerøre av 60 egg. Jeg kjøpte tre nett med poteter, kuttet dem opp til små potetbåter og helte olje over. To og to brett kunne stekes samtidig i komfyren oppe på kjøkkenet og i stekeovnen i leiligheten nede.

Jeg hadde ingen til å hjelpe meg med matserveringen, for alle var jo på trening – eller deltok i mangekampen. Men jeg ligger ikke våken for et arrangement som dette, jeg er så vant med store selskaper og blir ikke stresset av en servering til 45 gjester.

Da alle kom, måtte de vaske hendene. Det var ikke noe spesielt for denne festen, slik rutine har vi alltid, hver eneste dag. Men vennefesten er alltid et risikoprosjekt med tanke på smitte. Selv om vi tar alle forholdsregler og ber forkjølte og syke holde seg hjemme, vet vi at vi tar sjanser med så mange potensielle smittekilder under samme tak. Men man skal jo leve litt også, og etter denne festen er det ingen forestående løp. Det er ikke verdens undergang om de skulle få litt «snått i nasen».

Jeg hadde dekket langbord og ryddet underveis. Oppvaskmaskinene oppe og nede gikk i ett. Ved ett-tiden om natten var festen over. Da ryddet jeg det siste.

Før jeg la meg, hev jeg pinnekjøttet i vann.