Det lengste strået
Anne Grete Preus preget norsk musikkliv i flere tiår før hun gikk bort i 2019. Som frontfigur i Veslefrikk og Can Can, som soloartist og som folkekjær formidler var hun en foregangskvinne med appell langt utover rockemiljøet. De siste årene skrev hun på en selvbiografi som hun ikke rakk å fullføre, Nå gis den ut i samarbeid med hennes etterlatte.
I denne sterke, lavmælte boka kommer vi tett på en søkende artist: den lykkelige oppveksten i Haugesund, årene som ung soloartist og gatesanger, og livet i egen leilighet på Manhattan der hun kunne puste ut og drømme om sine store idoler Bob Dylan og Patti Smith. Anne Grete Preus har etterlatt oss noen vakre, ettertenksomme tekster der livets mange fasetter blir grundig undersøkt, og som berører leseren dypt.
Utdrag: Preludium
En lørdag, en tidlig sommerdag i 1971, sitter jeg på den oransje Romerike-bussen og svetter i sola. Det dunster emment fra skaisetene, og den støvete bussen krabber oppover Skjettenbakken på lavt gir. Jeg er 14 år og på vei hjem fra min første handletur i Lillestrøm på egen hånd. Jeg er glad, men urolig også.
I en ny ungdomsbutikk har jeg kjøpt meg en fin bluse til klassefesten som skal være senere på kvelden.
Jeg er ikke en av de populære jentene. Noen i klassen har allerede fått kjæreste. Venninnegjengene er for lengst satt. Jeg er litt utafor alt sammen. Hvorfor? Hva er det som gjør at noen er rett, og for eksempel jeg feil? Jeg er ikke opptatt av klær og sminke og ser ærlig talt litt ned på de som er det. Jeg er ganske flink på skolen. Ortografiproblemene viser seg mest i skriftlige fag og merkes ikke i klasserommet. I muntlige fag er jeg sterk. Jeg liker idrett og blir valgt som nummer én eller to på kanonballaget. Jeg er ikke noe mobbeoffer, bare litt utafor.
Jeg trives godt i mitt eget selskap, særlig etter at jeg fikk gitar for et par år siden og med en gang begynte å finne på sanger. Jeg trekker meg tilbake på rommet mitt i timevis. Jeg dagdrømmer, lager sanger, skriver hemmelig dagbok, men prøver også å lykkes med venner. Jeg vil ikke være blant dem i bakerste rekke, heller blant de fremste.
Jeg grugleder meg til klassefesten. Gleder meg over den nye blusen, og at noen har bedt meg ta med Yamaki-gitaren min. Jeg har lært meg «The Boxer», etter at broren min fikk Bridge Over Troubled Water til jul. Jeg er redd jeg har lagd hakk i LP-en hans etter å ha løftet og satt ned stiften på samme sted uendelig mange ganger for å lære meg sangen.
En av grunnene til at jeg gruer meg, er at det skal være musikk og dans på festen. Jeg kan ikke fordra den avventende og beklemte følelsen. Det er guttene som har initiativet, jeg er maktesløs og passivisert. Jeg er ikke så pop blant guttene heller.
Noen i klassen har begynt å henge på hjørnet ved Samvirkelaget på ettermiddagene. Det handler om klining og hjemme alene-fester. Eldre gutter kjøper øl for yngre og spanderer på jentene. Mor har gjort det helt klart at hun forventer at jeg ikke vil henge på samvirkelagstrappen, det må jeg holde meg for god til.
Jeg har ikke noen spesiell bestevenninne i klassen, da hadde det kanskje vært tryggere enn å bare komme alene? Hvorfor er den lyse jenta på pulten ved siden av meg mer populær enn meg, kjedelig og ganske middelmådig på skolen som hun er? Eller keeperen på håndballaget, som ikke tåler å tape? Hun som blir fornærmet hvis hun ikke får bestemme, hvorfor danse hennes pipe? Jeg skjønner lite av de uskrevne reglene. Av og til er jeg ensom, men jeg fyller ensomheten lett med spilling og dagdrømmer på rommet mitt.
Bussen er på toppen av bakken og nærmer seg mitt stoppested. Akkurat da blir spørsmålene som har sust rundt i hodet mitt, visket ut av en klar tanke som gjennomlyser hele bevisstheten:
Du holder i det lengste strået.
For et øyeblikk har jeg løsrevet meg fra den gjeldende rangstigen i 8a på Stav ungdomsskole juni 1971.
Det er som om noe eller noen har pekt på meg. Eller at noe alltid har vært inni meg, og i dette øyeblikket har dette udefinerbare steget opp fra sitt skjulested og inn i bevisstheten min.
Plutselig står det for meg at mine våkne foreldre, som gir broren min og meg like muligheter, som har høyere utdannelse og med stor omtanke støtter ungene sine på veien inn i framtiden, samtalene ved middagsbordet, hytta på Hvaler, de fulle bokhyllene og fars platesamling, er mye viktigere enn å ha draget på gutta i åttende.
De fleste i klassen har foreldre uten utdannelse, og mødrene er hjemmeværende.
Det lengste strået!
Den forunderlige tanken tatoveres i hjernebarken og kommer til å dukke opp med jevne mellomrom i årene framover.
Både til bry og til glede.
Jeg er framme og hopper av bussen, tar snarveien over gittergjerdet som vanlig.
Innenfor døra hjemme roper jeg et hallo ut i tomme luften før jeg skynder meg inn på rommet mitt for å få noen timer med gitaren før klassefesten.
Det lengste strået.
Setningen løfter og beskytter. Jeg har noe i bakhånd.
