Da jeg så Harpa for første gang

– Jeg hadde ikke stått her, hadde det ikke vært for dere, sa Audhild Solberg til barna under utdelingen av ARKs barnebokpris. –Tusen, tusen, tusen takk! Det betyr så mye for meg at dere liker Harpa. For det er jo dere jeg har skrevet den for, ikke de voksne. Her forteller hun om hvordan Harpa ble til. 

Drømmen min da jeg skrev Harpa, var at den ble ei sånn bok som du får skikkelig lyst til å lese, og som du ikke klarer å legge fra deg når du har begynt. For det var slike bøker jeg likte å lese da jeg var like gammel som dere. Selv om jeg er voksen nå, tenker jeg egentlig litt på samme måten fortsatt. Når jeg leser ei bok, vil jeg helst forsvinne inn i den og glemme alt annet. For det er jo litt av poenget med å lese, tenker jeg. At du kan forsvinne inn i andre verdener enn den du lever i til vanlig.

Det kan du jo når du ser tv-serier og spiller dataspill også. Men da ser du verdenen du forsvinner inn i. Når du leser, må du skape den selv, inni hodet ditt. Den eneste hjelpen du har, er ordene forfatteren bruker. Det er litt rart å tenke på at andre enn meg nå ser for seg Harpa. Det ville jeg aldri ha forestilt meg den natta jeg så Harpa for første gang. For det var nemlig sånn det begynte – med et mareritt.

Jeg drømte at jeg sto alene i en mørk skog. Mens jeg står der, hører jeg det knake bak et tre foran meg. Og så kommer det fram en lang, smal Slenderman-aktig skikkelse som begynner å gå mot meg. 

Jeg prøver å løpe vekk, men da skjer det som nesten alltid skjer i mareritt: Jeg klarer ikke røre meg. Skikkelsen kommer nærmere og nærmere, og nå ser jeg at den har et merkelig, stort hode med spisse ører. Da den er rett foran meg, åpner den kjeften, og jeg kan se de lange, smale tennene glinse mot meg. 

Det siste jeg husker før jeg våkner, er at skikkelsen lener seg mot meg og .... 

Det tok litt tid før jeg skjønte at det hele bare var et mareritt. Men da jeg hadde roet meg, tenkte jeg: Hmmmmm, dette kan kanskje bli ei bok ... 

Og sånn ble Harpa til. 

Tusen takk for prisen!