Kan Putin slås med fortellinger?

Vladimir Putins fortelling om Russland invaderer Ukraina for å redde en undertrykt befolkning fra ‘en gjeng av narkomane og ny-nazister’ går hjem. I Russland. Samtidig stenger han ned alle stemmer som kan fortelle en annen historie. Er det dette som er den egentlige slagmarken; narrativet? Og hvilken rolle kan fiksjonen spille når sannheten allerede er en fallen?

Tekst: Jo Nesbø
Teksten ble først publisert i danske Weekendavisen. Den har også stått på trykk i Aftenposten.

I 2015 ble første sesong av TV-serien “Okkupert” vist på norsk fjernsyn. Serien skildrer en russisk okkupasjon av Norge som EU og USA mer eller mindre stilltiende aksepterer ettersom bakgrunnen for okkupasjonen er å gjenåpne oljekranene som en norsk grønn regjering har stengt. Da jeg utformet idéen til TV-serien, var det for å fortelle om enkeltmenneskers moralske dilemmaer og valg i en ekstrem situasjon, en bevisst parallell til den våre foreldre eller besteforeldre opplevde under den tyske okkupasjonen i 1940-1945.

En del av bakteppet var det politiske spillet mellom et mindre land, en mektig nabo og resten av verdens styrende nasjoner som veier politiske prinsipper mot økonomiske hensyn og egen sikkerhet. Men jeg trodde likevel det ville gå klart frem at poenget med fiksjonen i “Okkupert” ikke var å si noe om Russland, like lite som idéen bak Steven Spielbergs’ “Jaws” var å si noe om hvithaien. Likevel reagerte russiske myndigheter. Russlands ambassadør i Norge, Vjatsjeslav Pavlovskij, uttalte til det russiske nyhetsbyrået TASS at “Det er absolutt en skam at i år, på syttiårsjubiléet for seieren i andre verdenskrig, har forfatterne tilsynelatende glemt den sovjetiske hærs heroiske innsats for frigjøringen av  Nord-Norge fra nazistiske okkupanter, og har besluttet, i verste kald krigs tradisjon, å skremme norske tilskuere med en ikke-eksisterende trussel fra øst.”

Det kan selvfølgelig hende at den russiske ambassadøren var spesielt hårsår ettersom Russland året før - riktignok lenge etter at “Okkupert” var skrevet og forberedt - hadde annektert Krim og dermed plassert seg selv i rollen som den store antagonisten på den politiske scenen. Men hvorfor denne voldsomme reaksjonen når serien helt åpenbart dreide seg om en fiktiv fortelling, til og med en der russerne for en gang skyld ikke ble fremstilt som en samling ensartede, robotaktige, onde bad guys?

Kanskje er svaret dette: I en tid der sannhet er devaluert til fake news og propaganda og sterke ledere blir valgt på stemningsbølger heller enn meritter og politisk ståsted, har ikke lenger fakta den tyngden det en gang hadde. Det har måttet vike for fortellingen, den som appellerer til følelsene, fortellingen om oss, den som definerer vår gruppe, nasjon, kultur, religion. Kanskje var det ikke mangelen på våpen og militærmakt som tapte okkupasjonskrigene i Vietnam og Afghanistan, det var mangelen på fortellinger som kunne “win the hearts and minds”. Eller rettere sagt; motparten hadde bedre fortellinger.

Et av de mest brukte sitatene i det som skrives om Russlands ferskeste krig er den amerikanske senator Hiram Johnsons berømte ord fra 1917: “Krigens første offer er sannheten.” Det brukes blant annet for å minne journalister og redaktører om hvor utsatt faktabasert sannhet er når partene slåss for å få gjennomslag for sin versjon. Men det er også en påminnelse om at det er naivt å tro at en journalist - selv en med integritet og uavhengighet - kan rapportere uavhengig av sin egen kultur, nasjonalitet og nedarvede verdisyn, spesielt i en krig.

Når Nobelprisvinner og en av av forskerne bak atombomben, Richard Feinman, skriver om noe så absolutt som fysikk at “vi ikke vet noe som helst sikkert, bare med ulik grad av sannsynlighet”, så sier det seg selv at idéen om den perfekte ‘objektive sannhet’ er en illusjon. Men akkurat som vi med stor grad av sannsynlighet kan anta at 1+1 er 2, er det forskjell på å forsøke å si noe som er sant og å forsøke å si noe som er usant. Da den spanske fascistgeneralen Franco i 1937 massakrerte den sivile befolkningen i Guernica med bombingen under borgerkrigen, kunne en hel by av øyenvitner fortelle hva som hadde skjedd. Men straks bildene fra ødeleggelsene og ofrene kom ut skjønte Franco og hans generalstab hvilke følelser det ville vekke både i Spania og internasjonalt, og påstod hårdnakket at det var de republikanske innbyggerne som selv hadde tent på byen sin. Og ble lenge trodd. I alle fall av dem som ville tro.

Imidlertid hadde republikanerne en bedre historieforteller. Pablo Piccaso svarte straks med å male et av sine mest berømte malerier, “Guernica”, som skildret infernoet i den lille, spanske byen. Dette arbeidet, malt av en som bodde i Paris, en ikke-objektiv fremstilling og produkt av en kunstners fantasi og innlevelse, var med å vekke opp Europa. Det ble vist i Paris samme år og deretter sendt på turné i Europa og bidro sterkt til rekrutteringen av frivillige til den republikanske siden i borgerkrigen.

Om “Guernica” var propaganda og samtidig et sant mesterverk, kan det samme sies om “Slagskipet Potemkin” som de sovjetiske myndigheter bestilte av regissøren Sergei Eisenstein til feiringen av jubileet for 1905-revolusjonen i 1925. Selv om begge kunstverkene gir seg ut for å skildre faktiske hendelser tar de seg store dikteriske friheter - for eksempel fant aldri den berømte scenen med massakren i trappen i Odessa sted. Men fortelleren av fiksjon behøver ikke stå til ansvar for den slags detaljer, hensikten er å si noe sant, men ikke nødvendigvis faktisk. Å bevege hjertene og sinnene, ikke å rapportere antall døde, antall tonn bomber, hvem gjorde hva mot hvem når og hvor. Det er den friheten som gir fiksjonen makt, særlig når vi som publikum ikke er oss bevisst  at vi utsettes for propaganda. Tanner Mirrlees ved Ontario Tech University og forfatter av “Hearts and Mines: The U.S. Empire's Culture Industry” beskriver hvordan U.S. Office of War Information under 2. verdenskrig hadde en enhet som arbeidet utelukkende med Hollywood, the Bureau of Motion Pictures.

Mellom 1942 og 1945 gikk byrået gjennom 1 652 manus og reviderte eller tok ut alt som fremstilte USA på en ufordelaktig måte, inkludert stoff som fikk amerikanere til å virke “likegyldige til krigen eller anti-krig”. Ifølge Mirrlee var det Elmer Davis, sjefen for Office of War Information som sa: “Den letteste måten å indoktrinere folk med propaganda er å sende den gjennom et medium som en underholdningsfilm så de ikke skjønner at de blir matet propaganda.” Mirrlee har sagt til det kanadiske TV-selskapet CBC at film var og er det perfekte verktøyet til å forme meninger i et folk, fordi det å se en film er en så inspirerende og delt opplevelse. Mirrlee sier også at Hollywood fortsatte å markedsføre amerikanske militære idealer gjennom den kalde krigen og fortsatt gjør det den dag i dag.

I dag sitter en hel verden i mer eller mindre den samme kinosalen og ser på det som skjer i Ukraina. Men vi ser - billedlig talt - på dubbete versjoner eller med teksting på vårt eget språk, så vi tar ikke inn den samme fortellingen. Det er en kamp mellom versjoner og den beste vil vinne. Den norske mediekommentatoren Mode Steinkjer i Dagsavisen uttrykker det slik: “Krig handler ikke bare om hvilke militære eller sivile mål som ødelegges. Det handler vel så mye om å vinne følelsene til den del av verdens befolkning som ikke er direkte involvert i konflikten.”

Så er spørsmålet hvilke midler man er villige til å ta i bruk for å vinne de
følelsene, særlig i en situasjon der diktatoren Vladimir Putin spiller etter egne regler og bedriver propaganda og sensur på en måte man trodde tilhørte en dyster fortid. Er det ønskelig eller en gang hensiktsmessig å spille etter Putins regler? Det virker tross alt selvmotsigende at demokratiske land skal gi fra seg demokratiske goder og prinsipper som ytringfrihet og innsyn, selv for midlertidig å beskytte demokratiske verdier. Riktignok sa Winston Churchill at “I krig er sannheten så viktig at den må utstyres med en livvakt av løgner”. Er man pessimist, kan man føye til at i en krig er løgnen så viktig at den måbeskyttes med nye løgner. Men det finnes alltid en krig eller en konflikt man kan bruke som påskudd for å hevde en slik unntakstilstand.

Er man - som meg - optimist, kan man derfor håpe at sannheten - det vil si den uperfekte, subjektive sannheten hos en journalist, kunstner eller annen forteller som prøver å uttrykke noe sant - vinner. At Abraham Lincoln hadde rett; “you cannot fool all the people all the time.” Det finnes tross alt eksempler på det, som et Sovjetunionen som kollapset innenfra eller en Donald Trump som ble kastet ut av Det hvite hus. Stilt overfor et utmattende mylder av versjoner av virkeligheten, behøver vi ikke kapitulere og akseptere at alle versjoner er like sanne. Noen er faktisk sannere. Ross Burley i det London-baserte, uavhengige Centre for Information Resilience, som har som formål å fremme objektiv rapportering og motarbeide desinformasjon og propaganda på alle sider, sier at Putins fortelling om hvorfor Russland går til krig i Ukraina vinner gehør hos en majoritet av russere uten tilgang til sosiale medier og utenlandsk rapportering.

Men samtidig skal man ikke være naiv og tro at mer åpenhet over natten hadde snudd stemningen mot en Putin som i over tjue år har hatt en overveldende støtte i befolkningen. I Bernard L. Mohrs bok “Hvorfor stemmer russerne på Putin” refereres det til en meningsmåling hvor et flertall av russere sier at heller enn å bo i et lite land med høyere levestandard, vil de bo i et mektig land som naboene frykter. Sånn sett gir Putin russerne det de vil ha. Men Ross Burley peker også på at den yngre generasjonen i Russland bruker VPN og andre teknologiske smutthull til å skaffe seg de andre fortellingene om hva som skjer.

De er foreløpig få, men de er en ressurssterk gruppe som selv kommer til å bli journalister, forfattere og kunstnere med fortellingen som sitt våpen. Mens vi følger militære aksjoner, sanksjoner og diplomati fra dag til dag, er krigen om narrativet den langsomme krigen. Til syvende og sist er det en krig Vladimir Putin er dømt til å tape uansett hvor mange livvakter han omgir løgnen sin med. Spørsmålet er bare hvor lenge det er til ‘til syvende og sist’. Franco var diktator i Spania i nesten førti år med omfattende sensur som et av sine viktigste forsvarsverk. Men til slutt tapte han i historiebøkene og spanjolene har vraket hans arv og tankegods. “Guernica” kom til Spania først i 1981, seks år etter Francos død. Det ble besøkt av over én million mennesker bare det første året, og er fremdeles det store trekkplasteret i det nasjonale kunstmuséet Reina Sofia i Madrid. Fordi de sanneste - om ikke faktiske - fortellingene er de beste.