Mellom nord og natt

Med utgangspunkt i en ulykksalig hendelse som skal ha funnet sted i dikteren Edith Södergrans barndom, og en lignende hendelse fra vår egen tid, undersøkes to tette og symbiotiske forhold mellom mor og datter.

Edith gikk på skole i St. Petersburg på begynnelsen av 1900-tallet, da mora Helena Södergran tok til seg en jente til for å gi datteren selskap. Det utløste en spiral av hendelser som fikk dramatiske konsekvenser. Hundre og fjorten år etter utforsker en mor i Norge Södergrans historie, for å forstå hva som skjedde i hennes egen lille familie.

Mellom Nord og Natt er en fortelling om to mødre som gjør alt for sine døtre og alltid setter sitt eget barn først, og det får smertelige konsekvenser.

«En mer presis beskrivelse av relasjonell ambivalens skal en lete lenge etter, og det viser hvilke språklige ferdigheter Gabrielsen besitter. Sjelden presenteres en så blottstillende og ubehagelig, og likevel gjenkjennelig refleksjon om det nedarvede ønsket om å være en god mor. De moderne mødrenes svøpe er kjent: De gjør alt de kan for barnet sitt, men drevet av en underliggende følelse av utilstrekkelighet og avmakt, kan det føre til usunn perfeksjon. Gabrielsens beskrivelser av dette er alene verdt lesningen.» Valborg Orset Stene, Vårt Land

«Gabrielsen borar alltid djupt i menneskesinnet, og teksten krinsar kring skuld og ansvar, fornuft og kjensler, anger og fråskriving av skuld, slik at ein får «forklaringer som er til å leve med», i ein tenkt dialog mellom eg-forteljaren og Helena Södergran. Samtidig har Gabrielsen eit utsøkt språk, nyansert og med naturskildringar mange kan misunne henne.Bruken av levande eller døde modellar har alltid følgt skjønnlitteraturen. Gøhril Gabrielsen gjer det med respekt og pietet, sjølv om ho går tett på Helena Södergrans ønske om å halde fasaden.» Oddmund Hagen, Dag og Tid

«(Gabrielsen) benyttar både i sin nye roman og tidlegare bøker spenning som litterært driv. I 'Mellom nord og natt' finst det elles ein påtakeleg sensitivitet overfor naturens ugripelege velde. Nærast i ei obstfeldersk ånd opnar romanen ved at hovudpersonen står og ser ut vindauget. Ho ser ulike tre og buskar og skogbotn, sommar som vinter, og parallelt med dei detaljerte naturskildringane følgjer ei kjensle av å vere framand overfor menneska i denne verda, inkludert si eiga dotter. ... Med sin til no aller beste roman løftar Gøhril Gabrielsen fram eit paradoks som seier noko vesentleg om å vere mor og dotter så vel som det å vere ein del av eit samfunn. I lydhøyrt samspel med Edit Södergrans liv og poetiske livskjensle viser ho at ein kvar relasjon kan vere ei kjelde til undertrykking, men at å inngå i ein samanheng òg gir eit nødvendig tilhøyr.» Margunn Vikingstad, Morgenbladet

«En roman i dialog med litteraturhistorien. (...) Jeg-fortelleren utøver en intens selvransakelse.» Janneken Øverland, Klassekampen

«Illevarslende og ubehagelig (...) I Gøhril Gabrielsens nye roman er mødrene så intenst til stede i døtrenes liv at resultatet er fatalt.» Inger Bentzrud, Dagbladet

«Språkmessig er romanen en fryd, ideen er artig, bildene er levende og tematikken spennende.» Nancy Øvrehus, Stavanger Aftenblad

«Intenst om et familie-tabu. Gøhril Gabrielsen skildrer et annerledes mor-datter-forhold. ... At barn vil løsrive seg fra foreldre, er nærmest en naturlov, mens det motsatte er sjelden skildret. Et sosialt tabu? Det er her Gabrielsens roman gjør inntrykk.» Henning Howlid Wærp, Aftenposten