Om flukt, frihet og kjærlighet

I høst, et drøyt tiår senere, er Edouard Louis aktuell med Kollaps, den siste av sju bøker om sitt eget liv og familie, og om homofobien, volden og misogynien han vokste opp med i den nord-franske arbeiderklassen. Eller, som forfatteren selv har kalt det, «den elendige, navnløse og arbeidsløse gruppen som befinner seg et sted like under arbeiderklassen».

Hver eneste av Louis' bøker er små, litterære bomber, elsket og kritisert, oversatt til over 30 språk. Flere av dem har blitt teater, og både prosaen og tilnærmingen til den selvbiografiske sjangeren har inspirert så mange unge forfattere at det er lett å glemme at Louis selv kun har rukket å bli 32. «En av de viktigste, mest politisk toneangivende og moralsk utfordrende forfatterne i sin generasjon» kalte The Guardian ham i fjor.

Sykle naken gjennom byen

Sent i august i år, satt jeg på det våte gresset foran en festivalscene i København sammen med et par tusen andre mens Edouard Louis snakket og leste fra sin nyeste bok. Det var så stille at man kunne bli forledet til å tro at han leste kun for en selv. Dagen etter, til forfatterens andre arrangement, møtte det opp så mange at de bakerste i publikum måtte strekke hals fra naboscenen for å prøve å fange opp litt av det som ble sagt. Flere av dem gråt likevel.  

Hva er det med Louis bøker så treffer så mange så sterkt? Kanskje er en av grunnene at han skriver for alle. Han bruker få setninger og enkle ord, og pakker ingenting inn, verken det mest brutale og vondeste eller det pinlige og smålige. Han går ekstremt tett på menneskene han skriver om, men utleverer seg selv mest. Og skriver med en presisjon gjør at man som leser følger ham så villig fra det lille til det store, fra det gjenkjennelige til det ufattelige, fra små liv til politikk og sosiologi. Det er mye kjærlighet i bøkene, glimt av humor, men mest av alt møter leseren en forfatter som tar mennesket på dypt alvor. Eller som en av Danmarks strengeste kritikere skrev i et øyeblikk av høystemt begeistring:

«Ærligheten skinner simpelthen så kraftig gjennom disse bøkene at jeg får lyst til å sykle naken gjennom byen.»

Raseri og empati

«De sa at ingen ville tro på det jeg hadde skrevet, enda jeg ganske enkelt hadde gjengitt barndommen min. Det er merkelig, disse redaktørene befant seg så langt borte fra den virkeligheten jeg skildret at de ikke trodde den eksisterte, at barnet jeg hadde vært ikke hadde eksistert, de sa at så mye fattigdom og vold kunne ikke eksistere i Frankrike.» skriver Louis i Forandre seg. Metode om da han prøvde å finne et forlag som ville utgi debutboken.

Han har vært kontroversiell fra starten, beskyldt for å spisse og overdrive, for å posere foran andres elendighet. Andre, som vår egen Erlend Loe, kaller ham en frihetskjemper. Og det er fristende å tenke at noen av kritikerne har stirret bittelitt hardere på suksessen enn på selve bøkene. Louis selv belyser gjerne sin egen forfengelighet. Men raseriet over urettferdigheten, og de politiske strukturene som skaper både ofre og voldsutøvere, skinner langt sterkere gjennom i det han skriver. Det gjør også empatien, og den veldige viljen til å forstå menneskene rundt seg, også dem han ikke klarer å elske. Og det kanskje, dessverre, ville langt færre stille spørsmål ved skildringene av europeisk elendighet i dag.

Bøker som vokser

Å lese Louis er å få et glimt inn en oppvekst mange av oss har vært forskånet fra. Men det er også å se et verk vokse seg større enn summen av hver enkelt bok. For et av de mest gjennomgående trekkene ved Louis forfatterskap, er hvordan han kontinuerlig gjenforteller og korrigerer sine egne historier og sannheter.

Den rasende, tidvis skråsikre tenåringen fra Farvel til Eddy…  blir etterhvert voksen og betrakter verden rundt seg med flere spørsmål. I Forandre seg. Metode (2022) plukker Louis fra hverandre sin egen ekstreme klassereise og spør seg om hva, og ikke minst hvem den har kostet ham. For han slo hånden av gode venner på veien, innrømmer han, da dørene åpnet seg til enda større og mer luksuriøse salonger. I En kvinnes frigjøring (2022) skildrer han morens fryd over sin nyvunne frihet etter at hun endelig klarer å bryte med sin voldelige ektemann. Det gjør vondt å lese Monique flykter som utkom tre år senere, og oppdage at mor har møtt en ny mann og er fanget i de samme mønstrene og offer for den samme volden. Kollaps, en av forfatterskapets vondeste og sterkeste bøker, handler om forfatterens bror, en mann Louis tenker at han ikke har noe til felles med. Broren blir funnet død som 38-åring, etter et liv preget av alkoholisme, vold og havarerte arbeidsforhold. Jeg hatet broren min skriver Louis. Likevel tenker han at han må prøve å forstå. Og han innser etter hvert at det kanskje var brorens drømmer om å være noe annet, som drepte ham. Fordi det ikke fantes utveier, annet enn den glemselen og lindringen alkoholen tilbyr. Og i forlengelsen av det at den store forskjellen på ham selv og broren, er at Edouards annerledeshet som homofil og skoleflink, er det som hjalp ham å flykte og forandre seg. Det er en modig erkjennelse.  

En slutt og en begynnelse

«Aldri igjen vil jeg skrive ordet familie» skrev forfatteren på Instagram, da Kollaps utkom på fransk.

Historien har muligens lært oss at man aldri ta en forfatters ord om at et tema er ferdigskrevet heelt på alvor. Likevel, det gir mening å lese Kollaps som en avslutning på en epoke. Og det har blitt et stort verk, selv om samtlige sju bøker tar mindre plass i bokhylla enn ett bind Knausgård. Danske Dagbladet Information slo like godt opp på forsiden at Louis' septologi fortjener en plass i litteraturhistorien, i samme slektstre som Annie Ernaux, og med gjenklang av Magurite Duras og William Faulkner.

Forfatteren selv, avslutter det hele slik, i litt mindre bastante ordelag enn han startet:

«Jeg visste ikke at min mors kjærlighet til broren min var så sterk at den fikk henne til å besvime. Jeg visste ikke at denne episoden hadde funnet sted. Enda en ting jeg ikke visste.»

Jeg tror og håper at Edouard Louis vil fortsette å lete etter mening og forklaringer. Og at det vi har lest fra ham hittil, kun er begynnelsen.

Kollaps er oversatt av Egil Halmøy.