Bli kjent med debutant Elida Karo

Hvordan føles det å dele debutboka di med verden?

Oi. Jeg livredd og glad og føler ingenting og føler alt og tenker hva faen er det som skjer?????? Jeg har jo gått rundt med Leah i hodet så lenge, på pcen, i notatbøker, med penn på håndflaten, at det er rart å tenke på at hun nå lever der ute uten meg? Det høres skikkelig klisjé og teit ut å si, men det er nesten en slags sorg? Å ikke kunne flykte inn i Leah, i hennes verden, tanker og følelser. Vi har ledd ganske mye, og grått litt, og jeg har funnet mye trøst i henne. Men det er nok nå. Det er på tide at vi klarer oss selv, begge to. 

Hvilken av karakterene i boka har du blitt mest glad i?

Oi, igjen. Leah ligner mest på meg, og mange sider ved henne er meg. Og hun er ikke så glad i seg selv ergo er ikke jeg så glad i henne. Så jeg må nok si bestevennen hennes Oliver. Han er Leahs Sokrates, og som Leah skriver: «Han visste om alt i hele verden, så jeg spurte han om alt i hele verden». Oliver er glad i Leah selv om hun er dritirriterende. Han røsker i henne når hun er en drittsekk. Og de ler den beste latteren sammen (stillelatter). Alle skulle hatt en Oliver i sitt liv. 

Hva lærte du om deg selv mens du skrev denne boka?

Hehe, veldig mye. For meg er det veldig terapeutisk å skrive. Og ekstra spennende er det å få andres blikk og tolkninger underveis i skrivinga. For eksempel: Da jeg studerte i Bø var vi tjue studenter pluss lærere som leste hverandres tekster og ga hverandre feedback. Altså TJUE blikk på en tekst. Hele tiden. Og da kunne jeg plutselig få en tolkning som var mer sann enn min egen tolkning, om Leah, og om meg selv. For eksempel var det én som sa: «Jeg tolker Leah som en veldig ensom person», og da tenkte jeg: FAEN. Det er det det handler om. 

Hva er det vanskeligste valget du måtte ta underveis i skrivingen?

Hmm. Jeg tror de vanskeligste valgene jeg har tatt, og det jeg har strevd mest med, er de store linjene: hvordan Leah skulle utvikle seg gjennom boka, og gjennom livet. Jeg er ikke er så fan av Aristoteles og mythos og Hollywood-vendepunkt osv osv (redaktøren min Marius elsker han…), men likevel: Leah er 14 år når romanen starter og 23 år når den slutter, så noe må jo ha forandra seg. Jeg var selv 23 år da jeg starta å skrive på romanen. Da hadde jeg vært singel i like mange år som jeg hadde levd, så ble jeg forelska, og så fikk jeg kjæreste, og så slo vi opp, og så var jeg singel på nytt, og samme regla igjen. Alt sammen mens jeg skrev boka. Så ja, jeg følte meg ganske stuck i mitt eget liv. Så hvordan skulle jeg da skrive frem en endring, en utvikling, en ny vei for Leah, når jeg ikke hadde opplevd en sånn endring selv? 

Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet selv? 

Omg så cringe å svare på. Liksom: jeg vil jo ikke at folk skal tro at jeg innbiller meg at jeg kunne ha skrevet noen av disse bøkene? Kan jeg heller omformulere til: hva er mine favorittbøker? Og som jeg beundrer? I så fall vil jeg nr. 1 si Vidunderbarn av Roy Jacobsen. En perle av en roman. Det er få som nailer barnets blikk som han, og jeg har aldri blitt så berørt som da jeg leste den. I ettertid har jeg forresten tenkt på at jeg tror jeg har stjålet fra Jacobsen??? Jeg skriver nemlig om flere «seriemorderblikk», og da jeg nylig leste Vidunderbarn på nytt, så jeg at muttern sender masse «morderblikk» til sønnen for å sette han på plass. Jeg tror alle kan se for seg hva slags type blikk det er snakk om. Genialt. Men unnskyld for ubevisst plagiat!!! Nr. 2 må være Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad. Det var første gang jeg skjønte at: shit, er det lov å skrive sånn? I CAPS LOCK, med masse luft, plutselig en side med bare én setning, litt galgenhumor, og mye sårbarhet. En fantastisk roman man blir klok av.